Bildeglimt fra uken..

  

På søndag var det  Don de Recolte (høsttakkefest). Kirken var

stappfull av folk som ville vise sin takknemlighet til Gud. Det var ikke

plass til alle inne i kirken, så det sto en flokk med folk utenfor å tittet

inn gjennom vinduene. Høsttatakkefesten er en kjempe fest i kirken 

her. Gudstjenesten varte i 4 t 30 min og stemningen var på topp!

Mange har lagt til side penger i et helt år for og gi det som takkeoffer

denne dagen. Jeg og Marianne var med koret vårt (Peniel), og sang

og danset under gudstjenesten. Veldig gøy! (Fotograf: Marianne)

Don de Recolte (høsttakkefest).

Don de Recolte (høsttakkefest

Hver tirsdag når vi kjører tilbake fra CHRISC på Dang får vi se

 en nydelig solnedgang.

På onsdag gikk vi oss en tur i nabolaget rundt misjonsstasjonen 

med Delphine som vår guide.

 

Denne åskammen med kampesteiner, er en flott lekeplass for 

barna i landsbygden.

 Dette var utsikten fra åskammen!

Burgina, er en av landsbygdene som ligger rundt misjonsstasjonen

 (eller Camp Blanc, som stasjoen kalles her).

 

På vår tur i labolaget ble vi invitert hjem til tre forskjellige familier.

 Folk er veldig gjesfrie her. Hjemmene deres står alltid åpne for naboer, 

venner og gjester! Vi kom på besøk til denne familien midt under 

storrengjøringen, men vaskedag er ikke noe hinder for å ha besøk :)

 

Jeg vet, det er nydelig!

 

Nå for tiden lukter det ofte brent på kveldene. Det er fordi

 alt gresset skal brennes vekk nå som regntiden er over.

 

Vi er med barna på barnehjemmet å leker og har det gøy hver 

mandag og fredag. De er livlige og energifulle. En herlig gjeng!

Et avslappende hvilested. Disse guttene bruker denne 

utsiktplassen til å følge med på en fotballkamp, som spilles på 

skolen nedenfor steinen.
 

Skjønne sjenerte barn.

 

Full fart for ikke å gå glipp av morroa..

 

Barna til den ene familien vi besøkte på vår rundtur i nabolaget.

 

Sønnen i huset hjelper til med å hente opp vann

fra brønnen.

 Vasking av klærne foregår i bekken, som renner 

gjennom landsbygden.

 

Deilig frukt i hagen :)

 

Maren sammen med en av de nydelige jentene på

 barnehjemmet. Kanskje de tar seg en liten jenteprat :P

Sporty kokker!

Nå har jeg lært å lage tradisjonell kamerunsk mat på tradisjonelt hvis! Kjempemorsomt. For å kunne lage maten bar det først av gårde til markedet, med en dame som jobber på kirkekontoret.

Markedet er en opplevelse i seg selv. Det består av en labyrint av boder som står tett i tett. Man kan nesten gå seg bort, for det er så stort og så mange små smug og veier man kan forville seg bort i. Det er egne plasser med boder som selger frukt og andre som selger grønnsaker. I tillegg får man kjøpt kjøtt og fisk med masse fluer på. Hvis man vil ha kjøtt uten fluer går det alltids an å kjøpe noen levende dyr i stedet. Det er selvfølgelig boder som selger geiter, kuer og flaksende høner. Det finnes alle slags merkelige ting å få kjøpt på markedet. Virkelig en opplevelse.

Matlaging ute er kos :)

Ja, det var en liten digresjon. Tilbake til hvordan vi lagde kamerunsk mat på tradisjonelt hvis. Først var vi altså på markedet og kjøpte alle ingrediensene vi trengte. Forskjellige grønnsaker, maismel, ved og kjøtt med masse fluer på. Etter det satte vi oss ute og startet å kutte kjøttet, deretter grønnsakene. Ingefæren og hvitløken ble knust mot en steinplate. Gumboen stampet vi med en svær stokk i en trebolle. Alt ble kokt sammen i en svær kjele på et bål. Couscous, som vi lagde med maismelet, var det enste vi jukset litt med. Den lagde vi inne på en gasskomfyr. Vi rørte couscous deigen med en stor trestokk.  Det var utrolig tungt! Å røre couscous er bedre styrketrening en alle salgs øvelser man kan gjøre. Skjønner hvorfor damene her har armmuskler!

Da vi endelig var ferdig med maten etter 3 t og 30 min var det tid for å teste ut resultatet. Vi spiste på kirkekontoret med de som jobbet der. De var svært fornøyd, så jeg regner oss nå som godkjente kamerunske kokker. Hehe.. Vi spiste selvfølgelig maten med hendene. Gøy, men grisete. Maten havnet noen ganger på alle salgs mulige steder utenom i munnen.

Det går hardt for seg når alt skal tilbredes fra bunn...

Voila! Det ferdige resultatet :)

Ellers har vi kommet ordentlig i gang med arbeidet med CHRISC nå. Vet egentlig ikke om jeg kan kalle det arbeid. Det eneste vi foreløpig gjør er å delta, men etter hvert skal vi kanskje lede litt mer. Jeg trives veldig godt på CHRISC. Vi møtes ved universitetet Dang, som ligger litt utenfor byen. Der samles en haug med unge studenter seg for å dyrke sportsglede og Gud. Foreløpig har det bare vært en jente, men mange gutter på samlingene, foruten oss da selvfølgelig. Sammen har vi spilt fotball og volleyball. Det er disse to aktivitetene som dominerer innen sport her i Ngaoundéré. Heldigvis er det lav terskel for å bli med på CHRISC. Gleden for sport står i fokus, så man trenger ikke å være god for å slenge seg med.          

Nå fra et tema til et annet. Jeg har nemlig lyst til å nevne hvor ulikt man sørger her i Kamerun. På onsdag var jeg og Marianne og hadde korøvelse med Peniel (koret vårt). Da vi var ferdig med øvelsen skulle vi gå og besøke en mann for å ha et bønne- og lovsangsmøte. På veien til denne mannen kom vi til et hus der familien hadde mistet et nært familiemedlem. Noen fra koret kjente denne familien. Det var helt naturlig at vi gikk innom dem og viste vår respekt og medfølelse til familien av den avdødde. Jeg, som de fleste andre i koret, kjente ikke familien. Likevel ble vi ønsket varmt velkommen. De satte stor pris på at vi gav vår kondolanse, sang og ba for dem. Som takk serverte de oss te og brød. Vi satt på gulvet, i et stort rom, sammen med de nære av den avdøde. De satt rundt oss og gråt. Han som hadde død var bare 35 år. Tre sønner hadde han etterlatt seg. Den eldste sønnen (rundt 12 år) gråt og gråt. Det var utrolig trist og sterkt. Likevel synes jeg at måten de sørger på er vakkert. De stenger seg ikke inn på et rom for å pleie sorgen alene, men familien er sammen og støtter hverandre i sorgen. I tillegg står huset åpen for hvem som helst som vil komme og vise sin respekt. Man trenger ikke å kjenne familien engang. Respekt for den avdøde og medfølelse blir alltid tatt godt imot.

 

Da jeg satt med de sørgende familiemedlemmene rundt meg tenkte jeg på hvor urettferdig verden er. Her i Kamerun er døden en del av hverdagen. Mange unge mennesker omkommer av sykdom eller ulykker. Dette hovedsakelig pga fattigdom. I Norge derimot er unge dødsfall en tragedie som sjelden skjer. Vi er så heldige. Det er utrolig viktig at vi viser vår takknemlighet over alt det gode vi har fått i livet. Like viktig er det at vi tenker på og hjelper de som lever i vanskeligere omstendigheter!!  

Her knuses hvitløken.

Couscousrøring. Her bygges det muskler!

Barna på barnehjemmet har gjort meg vakker.

Balansekunst..

Engasjerte elever..

Arbeidet på døveskolen synes jeg fortjener et eget innlegg. Barna der inspirerer og engasjerer meg. De er så læringsvillige og observante. På onsdag hadde Ingunn og jeg vår første time på egenhånd. Det var utfordrende å skulle forklare ting uten å snakke, men det var veldig gøy. Vi hadde to timer med engelsk og to timer med matte. Elevene satt ytterst på benken og fulgte med hele tiden. Hver gang vi spurte om noen ville komme opp til tavlen å skrive noe, skjøt flere hender i været med en gang! Mens vi lærte dem engelsk, fikk vi samtidig lære tegnespråk. Nå kan jeg hele alfabetet, ukedagene og månedene, pluss enkelte hverdagslige uttrykk på tegnespråk.

Da jeg på fredag kom til døveskolen hadde elevene i den ene klassen startet med matteundervisning helt på egenhånd. Læreren hadde enda ikke kommet, men det hindrer ikke timen fra å starte for læringsvillige elever. Et slikt engasjement har jeg aldri opplevd på de barne- eller ungdomskolene i Norge jeg har vært borte i.. Selv om alle har veldig lyst til å lære her, er det store sprik mellom elvene når det kommer til fagkunnskaper. Da jeg hadde matte med den ene klasse var det noen som fort løste ganske kompliserte regnestykker, mens andre slet med å telle. Og disse går i samme klasse..     

En av mine nydelige elever!

Barna på døveskolen er veldig energifulle og smiler mye. Det er fascinerende å se på når de energisk forteller hverandre om spennende opplevelser på tegnespråk. Forrige uke fikk jeg være vitne til rytmisk dans fra guttene. De koste seg kjempe mye med å danse og de var veldig flinke (og det uten å være i stand til å høre musikken).

Man får ikke mer morro, enn det man lager selv

Jeg må også nevne hvor snille og respektfulle barna er mot oss. Så fort vi kommer hilser de på oss og skynder seg med å finne sitteplasser til oss. Når vi skal dra tilbake, følger alltid en stor gjeng oss til bilen. De lukker opp bildørene for oss og hjelper oss med å se at det er "klar bane" når vi skal rygge. Barna setter stor pris på at vi kommer. Jeg tror barna fra døveskolen føler at vi ”tilhører” dem litt. Når barn (fra barneskolen ved siden av) kommer for å hilse, jager de dem bort, hvis de blir for innpåslitne.

Så litt informasjon.. (Mye av informasjonen er hentet fra NMS sin årsrapport om døveskolen) Døveskolen i Ngaoundéré ble startet i 2010. Denne døveskolen er den enste døveskolen i regionen, og derfor også det eneste skoletilbudet disse døve barna har. Det går 34 elever på skolen. De aller fleste er døve, men noen har også andre psykiske funksjonshemninger. Eleven er delt inn i tre elevgrupper; 1.-2.klasse er i en gruppe, 3.-4-klasse i en annen gruppe og 5.7.klasse i den tredje gruppen.

Skolen varer fra halv åtte til halv ett hver dag. Friminuttet har de sammen med de andre barna på barneskolen ved siden av (disse barna går på en vanlig skole). Det er viktig at de døve barna blir inkludert med hørende barn. Målet er at de døve elvene etter endt grunnskoleutdannelse på døveskolen skal være i stand til å følge undervisningen på vanlige videregående skoler og universiteter.

Meg og lærerinnen for 1.-2. klasse.

Skolegang er en stor utgift for mange familier i Kamerun. Når en familie skal betale skolegang for sine barn kommer ofte de døve barna i siste rekke. Mange foreldre tror at døve barn aldri vil være i stand til å fullføre noe skole, og derfor ser dem ingen vist i å prioritere og bruke penger på skolegang til de. Det er derfor et utrolig viktig arbeid og vise at døve barn kan delta i skole og i samfunnet. I tillegg er det viktig å løfte de fram som fullverdige samfunnsdeltagere. 

(P.S. Jeg har fått tilatelse fra Amos, rektoren på døveskolen, til å legge ut bilder av elvene på bloggen.)

Ingunn lærer hva Juli er på tegnespråk.

Lærevillig elev. Tall er vanskelig, men morsomt.

Noen fra lærerstaben.. :)

Bestemt ung mann.

Hun er en skjønn jente, men en skikkelig skøyer.

Vakker og annerledes. Øynene er virkelig så blåe!

Meg, sammen med noen av mine flotte elever.

Skriver stolt navnet sitt på tavla for meg .

Venner.. Selv om han til venstre helst ville bli tatt bilde av alene.

To av de eldste jentene på skolen. Nydelige! 

Vår første arbeidsuke!

Trois belles filles! 

Nå har vi endelig startet med arbeidsoppgane våre her. Forrige uke besøkte vi arbeidsplassene våre og begynte å jobbe så smått. Det har vært kjempespennende og deilig å komme i gang!

Vi ladet batteriene opp forrige søndag (28.10) med en åtte timers lang arbeidsøkt, som besto av å sitte på rumpa og bli flettet. De flettet mildt sagt ganske stramt, men man må lide for skjønnheten.. Den første natten etter flettingen våknet jeg opp med jevne mellomrom pga sår hodebunn. Heldigvis gikk sårheten over fort. Vi har fått mange hyggelige komplimenter for håret av kamerunere her. De synes vi er ”très jolies”! Så det var vel verdt det :)

Gøy å endelig få langt hår.

Etter at vi alle hadde fått kamerunske frisyrer på søndag, følte vi at vi var godt utrustet til å ta fatt på vår første arbeidsdag på mandag. Da bar det av gårde til Rainbow Children, som er et barnehjem for 22 barn. Vår oppgave der er først og fremst å gi barna omsorg og oppmerksomhet. Vi leker, snakker, synger og koser med dem. De er en herlig gjeng, som jeg gleder meg til å bli bedre kjent med. Vi skal jobbe her hver mandag og fredag.

På onsdag besøkte vi Centre Socio Ménager (en husmorskol) og en døveskole. Maren og Marianne skal jobbe på husmorskolen, mens jeg og Ingunn skal jobbe på døveskolen. På fredager skal alle jobbe på døveskolen. Det går 33 elever med ulike funksjonshemninger der. De fleste er døve og stumme. Våre oppgaver er å hjelpe de elevene som har ekstra lærevansker. I tillegg skal vi engasjere alle i praktiske aktiviteter, som for eksempel gym og tegning. Da vi besøkte skolen på onsdag fikk hver av oss et navn på tegnespråk. Så nå er dere bare å ta fatt på jobben med liv og lyst.

  

I tillegg har jeg også startet aktivt i et kor. Tror det eller ei. Må fremdels klype meg selv i armen for å være sikker på at jeg ikke drømmer. MEG, i et kor!! I Kamerun er kor et sosialt møtested for ungdommer. Det er mye lettere for oss å bli kjent med ungdommer på vår egen alder når vi er med i et kor. Sang og dans blir det satt stor pris på her. Heldigvis trenger man ikke å være så veldig flink, så lenge man gir av seg selv. Likevel føler jeg meg noen ganger litt malplassert når jeg står omringet av flinke sangere og prøver så godt jeg kan å treffe tonen, uten å synge for falskt. Men det er gøy, og jeg blir tøffere. I korene her er det mye i liv i form av dans og store smil, så det er herlig!

Et maleri jeg malte den 26.oktober.

I forgårs var vi på konsert med korene Peniel, som Marianne og jeg er med i, og Voix de l’espérance, som Ingunn og Maren er med i. Stemningen stod til taket under hele konserten. Publikum sang og danset nesten like mye som korene. Folk kom i en jevn strøm dansende opp til korene for å slenge seg med på noen vers eller for å trykke penger mot pannene til flinke kordeltagere. Jeg satt og smådanset på benken selv med et stort glis om munn. Musikken, dansen og alle de brede smilende var rent smittsomt.      

Tilslutt må jeg bare takk mine fantastiske teamvenninner for at de gjorde min 20 års dag så spesiell. Dagen startet ved at jeg ble vekket med sang og deilig frokost på senga. Herlig! Videre var det bønnemøte på kirkekontoret, avslapping ved bassenget, god middag, kor, bibelgruppe og bursdagsfeiring. 20 års dagen ble nytt til det fulle med herlige mennesker. Jeg savnet selvfølgelig alle kjære i Norge, men jeg hadde dere med meg i hjertet! Så jeg hadde en tipptopp dag!

Huset vårt. Det ligger i nydelige omgivelser.

Papegøyen (Ako) til ettåringene. Han er en veldig lystig fugl.  

På kvelds hos ettåringene, Anikken og Siri.

Du får hele fisken, hvis du bestiller fisk på en restaurant her.

Pizza og kos på min 20 års dag!

Bibelgruppe.

Vi har blitt apekatter og kamerunere nå :) Sender varme tanker til alle i kulda!