Les jours de semaine

Utrolig mye minnerikt har skjedd siden vi kom tilbake fra Kenya. Hverdagen her er variert og spennende. Den er alltid fyllt med nye opplevelser og oppdagelser.

På lørdag var Marianne og jeg på en ekspedisjon i nabolaget med Simplice. Sammen besteg vi et lite fjell, som ligger bak cartieret bak stasjonen. Her i Kamerun tilbyr en liten tur i nabolaget på spenning og eventyr. Vi hadde nemlig ikke gått mange meterne oppover åssiden før Marianne, som var rett bak meg, satte i et høy skrik. Hun hadde oppdaget en svær, svart og livsfarlig slange kun en og halv meter foran seg. Heldigvis hadde vi en fjellvant og modig gutt med oss (Simplice), som skremte slangen vekk. Etter den episoden gikk jeg likevel resten av turen med litt høyere hjerterytme og med årevåkne øyne. Det var ekkelt å tenke på at jeg hadde gått forbi slangen uten å oppdage den.. Men, men, det gikk bra. Videre på turen måtte vi bane oss vei gjennom kratt av bambusrør og busker. Da vi endelig nådde toppen fikk vi en fantastisk utsikt over Ngaoundéré. Etter at øynene våre var blitt tilfredsstilt av det vakre synet og pusten hadde kommet tilbake på normalt nivå, bestemte Simplice seg for at det var på tide med en ny utfordring. Han dro fram en hodelykt fra sekken og ledet oss ned i en grotte. Kjempegøy å få utfordret seg selv litt i naturen igjen!

På mandag hadde vi med en tegnefilm til barnehjemmet, til barnas store begeistring. Barna klumpet seg sammen foran TVen og stirret intenst på skjermen under hele filmen, og det selv om lyden ikke virket ordentlig..  Da filmen var slutt, kom Alice (en av de eldste jentene) med et stort smil om munnen og spurte om hun kunne male meg i ansiktet. Når en så skjønn jente med skinnende, glade øyne spør om noe, er det helt umulig å si annet enn ja. Dermed ble det en kreativ stund på barnehjemmet med farger, lek og mye latter. Da Alice hadde gjort meg pen og fargerik, stod barna i kø for at jeg skulle male dem i ansiktet.  Så snart løp barna rundt med store smil og fargeklatter i fjeset. Vi ble en skjønn gjeng!

 

 

 

Jeg må forresten dele med dere en av de hendelsene som alltid lyser opp uken min. Det skjer hver gang vi kommer til barnehjemmet (mandager og fredager). Med en gang den blå bilen vår svinger inn på plassen og parkerer, kommer alle barna (som ser oss) løpende mot oss. Å se barna slippe alt de har i hendene for å komme løpende til oss, er et syn som varmer meg helt inn til hjerteroten. Da de endelig når oss får vi mange gode og hjertevarme klemmer fra smilende og glade barn. At barna blir så begeistret og glade når vi kommer rører meg. I starten var de mer tilbakeholdne, men nå møter de oss alltid med klemmer og gledesutrop.

 

 

På tirsdag fikk vi endelig vist gutta på CHRISC at jenter også duger i fotball. Vi fire jentene spilte sammen på et lag, med tre andre gutter. Vi spilte mot to forskjellige lag bestående av 7 gutter. Motstanderlagene trodde de ville rundspille oss, men da hadde de ikke tatt i betraktning at når vi fire jentene spiller sammen slår teamspiriten inn til de grader. Så med masse oppmuntring, optimisme og stå på vilje slapp vi ikke inn et eneste mål. Utover kampen ble motstanderlaget mer og mer aggresive i spillet..  Likevel holdt vi stand. Etter at den første kampen hadde blitt uavgjort, spilte vi med et annet uthvilt lag. Disse vant vi faktisk 4-0 over. Mye av takken skal de tre gutten vi spilte med da, men vi jentene bidro masse i forsvaret. Jeg spilte "selvforsvar" da, som jeg så fint sa det. De fleste guttene her i Ngaoundere har litt nedlatende holdning til kombinasjonen jenter og sport, så derfor var det spesielt deilig at de ikke klarte å vinne over oss.

Da Ingunn og jeg kom til døveskolen på onsdag var alle elevene ute i skolegården for å øve på å marsjere. 11. februar er nemlig Fête de la jeunesse, altså ungdommens dag, og da går alle skoleelevene i tog. Det gjelder å starte øvingen tidlig, slik at rekkene blir rette og marsjeringen i takt. Dette viste seg å være ganske vanskelig for våre døve elever, siden de ikke hører takten. Ingunn som har en lang erfaring med marsjer pga av korps, ilte straks til for å hjelpe. Trommen ble hentet fram (siden de kan føle vibreringen) og Ingunn gestikulerte og mimet, for å få elevene til å gå i takt og holde rekkene rette. Etter mye øving gikk det litt bedre, selv om man langt ifra kan si at de gikk i takt.

Gjennom å være lærer på døveskolen har jeg fått utfordret meg mye. For å undervise bra er det viktig å tenke kreativt og annerledes. Siden vi ikke kan prate sammen har jeg også lært å være mer oppmerksom på kroppsspråket til elevene og meg. Det beste med døveskolen er likevel å være med barna, og gi dem oppmerksomhet og oppmuntring. I samfunnet er de en undertrykt gruppe, så det er utrolig givende å være med på å gi dem selvtillit og tro på seg selv.

På onsdag lærte jeg dem forresten hangman på slutten av skoledagen. Det slo an!! Hele klassen var superengasjerte. Barna reiste seg opp noen ganger for at jeg skulle se bokstaven de viste. Det var kjempegøy å se hvor mye de gledet seg over leken. De eldste elevene på rundt 20 år var også helt med. De gangene de klarte å redde den stakkars karen i galgen, ble det full jubel.

 

 

 

Etter kirkekontoret på torsdag var vi med barnehjemmet på taekwondotrening. Helt siden jeg var liten har jeg ønsket å gå på en form for selvforsvar, og nå som 20 åring i Kamerun, fikk jeg min første time.. Den første halvdelen så vi på at barna trente, men den siste fikk vi et lite privatkurs av Samson, som har svart belte i taekwondo. Det ble mye fnising og latter fra barna rundt oss. Vi så nok ikke så fryktinngytende og profesjonelle ut, med våre klumsete bevegelser og latterutbrudd. Men det var veldig gøy!

Alle barna på barnehjemmet drar på taekwondotrening tre ganger i uken. Det har kanskje en sammenheng med at misjonæren som driver hjemmet er fra Sør-Korea. Jeg tror barna trives veldig godt med det. På treningen mikser man også jenter og gutter. Det tror jeg er bra med hensyn til kvinners situasjon i Kamerun. At jenter trener med gutter, til og med en kampsport, tror jeg gir jentene selvtillit. I tillegg er alle slike små bidrag med på å dytte Kamerun i riktig retning, nemlig til å bli et land der kjønnene er mer likestilt.  

 

Videre i uken har jeg vært på lunsj med vår gamle fransklærer, spilt volleyball i solsteiken, vært med på fotballkamp på barnehjemmet, spist deilig kamerunsk mat hos Bischler på fredag, hatt engelskprøve på døveskolen, vært på spillkveld hos Amos (vår kontaktperson), vært på pizzakveld hos vår inspirerende nabo og idag dro vi på gudstjenste i Foubarka (et gammelt behandlingshjem for spedalske). Så uken har fløyet avgårde. Hver dag er mitt motto å leve i nuet, gripe mulighetene som kommer og alltid ha en ledig hånd til de som trenger det. 

 

Ta vare på øyeblikkene og folk dere har rundt dere. Ha tid til å hjelpe din neste :)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mambo! Eventyr i Kenya

Nå er jeg tilbake i Ngaoundéré med ny energi, motivasjon og krefter. Jeg er klar til å gi av meg selv og legge hele sjela ned i arbeidet videre de neste tre månedene. Det var herlig å komme hjem etter et tre ukers langt opphold i Kenya :)

2. juledag sydde vi på oss afro, til anledningen Kenya. Med
tanke på at vi brukte to dager på å reise, og så ut som 4 troll,
ble håret klippet av etter 1 og en halv dag med åpenlys
latter fra random kamerunere som krysset vår vei.
Marianne derimot, holdt ut i 3 dager, før håret forsvant.

Men jeg har hatt det veldig bra disse ukene i Kenya. Jeg har opplevd masse nytt og spennende. Det beste var kanskje å møte alle Hald studentene, som er i Afrika. Utrolig flotte mennesker! Det var herlig å være sammen og kunne dele refleksjoner, tanker og opplevelser. Selv om vi alle lever i Afrika, jobber vi med mye forskjellig og kulturer varierer veldig fra land til land, så derfor er hverdagene våre ganske ulike.   

Jeg møtte alle Afrikas Hald studenter på infield i Nairobi 2.januar. Før infield var jeg på en kristen konferanse fra 28.desember til 2. Januar sammen med en del folk fra Hald. Det var rundt 1500 deltagere fra Kenya på konferansene. Vi fire jentene fra Kamerun har kommet helt inn i den afrikanske levemåten som går ut på å ta ting som de kommer, så derfor meldte vi oss på denne konferansen uten å vite hva den gikk ut på. Da vi kom til konferansen ble vi ganske overrasket over at vi hadde meldt oss på en superseriøs kristen konferanse, som bestod av bønnemøter, bibelgrupper, seminarer og møter uten pauser fra kl.06.00 om morgenen til kl.22.00 om kvelden. Det var ganske overveldende i startet, men det gikk fint etter hvert. Vi norske tok det litt mer med ro og var kun med på de tingene vi syntes var interessante. Det var spennende å oppleve det kenyanske kristenlivet. De tar troen sin veldig seriøst og bruker mye tid på å lese i bibelen og be. Gud er en naturlig del av deres hverdag. Jeg ble inspirert av deres overgitte kristne liv, selv om noe kunne bli litt overveldende.. 

Nyttårsaften ble feiret med et møte som varte fra kl.22.00 - kl.01.00. Selv om vi var litt skuffa for at det ikke ble god mat og raketter, var det fint å gå inn i det nye året med fokus på Gud. Da klokken nærmet seg årskifte ble det nedtelling, skriking og dans fra over 1500 mennesker. Selv om jeg skrek det høyeste jeg kunne klarte jeg nesten ikke å høre min egen stemme, så høyt var støynivået..  Stemningen var på topp og det ble mye crazy dansing. Jeg har aldri opplevd så mye liv og leven på en nyttårsfeiring før. Da vi hadde skreket så stemmene våre var hese og danset til svetten rant, holdt vi nattverd. Jeg kan trygt skrive under på at dette er den mest annerledes nyttårsfeiringen jeg har opplevd. Annerledes, spennende og minnesverdig! 

 

I løpet av konferansen ble den norske gjengen utfordret til å synge og danse på noen av møtene. Vi tok utfordringen på strak arm og fremførte to ganger foran 1500 mennesker. Vi sang så godt vi kunne med våre svake og skjærende stemmer og danset som nordmenn flest, urytmiskt og stivt.. Nå tar jeg kanskje litt hardt i, men det var ikke spesielt bra. Men framføringene ble tatt i mot med mye klapping og hyllesrop av snille kenyanere. Etter utallige flauser med koret i Ngaoundéré var det ingen sak å dumme meg ut foran kenyanere også.

 

Infield var som sagt et høydepunkt. Det var utrolig hyggelig å se Haldfolk igjen. I tillegg var det spennende og lærerikt å høre om ulike erfaringer mine venner i Afrika hadde opplevd og deres tanker om ting. Jeg fikk også reflektert en del over mitt eget opphold i Kamerun. Det er rart at jeg har vært her i over 3 måneder nå. Tiden har gått så fort, og det er desto viktigere at jeg lever hver dag til det fulle, med åpne øyne og hjerterom de resterende månedene. 

 

Litt av Mathareslummen. Det bor mellom 300 000 - 500 000 mennesker der.

To av dagene på infield ble brukt til og utforske Kenya. Den ene dagen besøkte vi Mathareslummen og Lepta, en organisasjon som hjelper barn i Mathare. Det var sterkt og rørende å høre på livshistoriene til lederne på Lepta, og hva de gjør for barn i slummen. De fleste av lederne bor selv i Mathare og har fått erfare livets harde realiteter. Jeg fikk sammen med noen andre være med hjem til en av lederne i Lepta, som bor i Mathare. Han fortale om utfordringene og det vanskelige live i Mathare, men samtidig la han stor vekt på det gode samfunnet de har der. Alle tar vare på hverandre, fortalte han. Naboene dine er venner, som du hjelper. Han sa til og med at hvis vi hadde vært hos han et døgn vil vi ønsket å bli boende, fordi folk er så hyggelige. Da jeg gikk gjennom Mathareslummen fikk jeg mange vennlige smil og hilsener fra folk. Barna var spesielt begeistra for å se oss. Menneskene jeg møtte i Mathare rørte og inspirerte meg, men det var grusomt å se omgivelsene de bor i. Blikkskurene står tett i tett, søppelet og kloakken flyter, de får ikke tilgang på ordentlig skolegang og helsevesen, og foreldre må hver dag gå på jobb uten å vite om barna er trygge. Det er grusomt urettferdig at noen skal leve i så ekstrem fattigdom, når jeg lever i overflod..

Høytlesning fra Bibelen på toppen av Mount Longolot :)

Den andre dagen besteg vi Mount Longolot sammen. Det var herlig å gå på tur i det nydelige kenyanske landskapet. På veien fikk vi også oppleve litt av det frodige dyrelivet. Vi så både giraffer, bøfler og gaseller. Mount Longolot er en gammel vulkan, som sist var aktiv på 1800-tallet. Så da vi kom opp til toppen fikk vi se et stort krater. Det steg til og med litt røyk opp fra krateret mot den blå himmelen. Storslagent! På toppen hadde Ola (miljøarbeideren på Hald) høytlesning fra bibelen. Dermed satt vi der svette, slitne og glade, og stirret utover Guds storslagne skaperverk mens vi lyttet til sannhetens ord. Perfekt!
 

Etter et givende og minnerik uke på infield, dro firkløveren fra Kamerun pluss Irmelin, Helene og Birgitte, til øya Lamu utenfor Kenya. Der slappet vi av og fikk ny energi. Hvis jeg skal beskrive Lamu med tre ord vil jeg si at øya er et "paradis på jord". Vi storkoste oss!!

Som å være i en pirates of caribbean film. Det krydde av treseilbåter rundt øya.

Toti og Babo, venner vi fikk på Lamu. Vi dro på mange seilturer med de :)

Huset vi leide.. Det var nydelig der!

Gjengen vi fikk oss på Lamu :D

Solnedgangsseiltur..

Vi dro på eseltur i de trange gatene og langs stranden. Maren, godt fornøyd!
(Før hun falt av..)

Jeg så mange aper i Kenya. Denne moren og babyen så jeg på konferansen.

 

Gjengen vi seilte med på Lamu :)

3 fine lykketroll

Ha en strålende uke i kulda!