Lek og fest i hverdagen.

Vipps! Så har to uker rast av gårde uten noe bloggskriving fra min side. Dagene løper noen ganger fortere enn det jeg klarer å holde tritt med.. Men det er bare gøy. Ingen kan si at vi kjeder oss her i Kamerun!

Forrige lørdag startet dagen med en seks timers lang fjelltur med Peniel (koret til Marianne og meg). Vi startet turen tidlig på morgenen, for å ikke bli stekt opp av solen. Litt for tidlig etter min mening, så for en gangs skyld fikk jeg god nytte av "african time". Jeg møtte nemlig opp en time for sent.. Heldigvis hadde de ikke begynt å gå. Jeg rakk det akkurat!

I et samfunn hvor man har begrenset tilgang på elektrisitet lever man vanligvis mer etter solen. Da legger man seg som regel når solen går ned, og våkner når solen står opp. De fleste kamerunere starter dermed dagen rundt kl.05.00. Derfor var det kanskje litt lettere for dem å rekke det, enn for en trøtt nordmann som legger seg sent. Jeg bruker i hvert fall det som unnskyldning..

Guttene i koret ledet an på turen, så dermed forvillet vi oss fort vekk fra stien. Det endte med at vi kravlet oppover en bratt fjellside og håpet på at ingen sinte slanger var i nærheten. Da vi endelig kom oss til toppen, etter mye svette og slit, fikk vi en nydelig utsikt. Vi slappet av på toppen med sang, bønn og mat. Herlig! Da jeg satt på fjelltoppen og skuet utover det vakre kamerunske landskapet ble jeg fylt av fred i hjertet. Jeg følte meg liten i sammenligning med den storslagne naturen, men samtidig passet på og elsket av Gud.

Da vi skulle spise lunsj tok alle fram det de hadde tatt med seg og la det i en haug. Maten ble delt på alle. Så dermed fikk vi oss en variert og spennende lunsj bestående av spagetti, kjøtt, grønnsaker, makala, pannekaker, bagetter og nøtter. Ikke verst. Å dele på maten man har, er helt naturlig her. Det synes jeg er positivt både fordi man får spennende og varierte måltider, og fordi de som har glemt mat, eller ikke har mulighet til å ha med, får spise seg gode og mette. Hvis noen har glemt mat i Norge må de gjerne spørre om de kan få smake litt av andre. Noen ganger kan dette være flaut og ubehagelig. Jeg har lyst til å lære av kamerunernes raushet, og ta med litt av den gavmilde holdningen tilbake til Norge.

 

 

På forrige mandag fikk jeg opplevd den store festdagen for ungdom. 11. februar er nemlig ungdommenes dag (Fête de la Jeunesse). Skoleungdom samler seg for å gå i tog og glede seg over livet. I Ngaoundéré samles ungdommen på festplassen for å feire dagen. Barna marsjerer i tog, det blir spilt musikk og man får kjøpt alle slags delikatesser i boder som står på rekke og rad. Toget består av skoleungdom i forskjellige uniformer, bannere, flagg og korps. Mange mennesker møter opp for å se på toget. De viktigste personene får plass på tribunen, der de har god utsikt til toget. Maren og jeg marsjerte med døveskolen i knallgrønne drakter. Vi var to fyrtårn. Ikke bare var vi hvite, men vi gikk tillegg i selvlysende klær! Marianne og Ingunn marsjerte med Centre Socio Menagé (husmorskolen).

Det var gøy å få være med å feire ungdommene og marsjere sammen med døveskolen. Døveskolen marsjerte for første gang i toget i fjor. Da ble folk sjokkert og imponert over at de gikk i toget. Det er viktig at de døve i samfunnet kommer fram og at folk forstår at de er normale. Amos (rektoren på døveskolen) fortalte at samfunnet har blitt mer opplyste og positive til døve etter at skolen ble opprettet. Så det går riktig vei.

 

Maren og meg i selvlysende drakter sammen med noen av elevene våre.

 

Det er viktig å marsjere i takt og holde rekkene...

 

Norske barn på leting etter russekort i 17.mai togene hadde ikke passet inn her.

 

På festplassen.

 

Her marsjerer Marianne og Ingunn med husmorskolen.

 

Elevene på døveskolen, stolte i uniformer.

 

På forrige tirsdag hadde vi en hyggelig middagsstund med vår kjære kokk og vår kjære hushjelp. Da disket vi opp med en skikkelig norsk middag, bestående av bakte poteter, grønnsaksvokk, kjøttdeig og hvitløksbrød. Til dessert fikk de Toro Brownies (hadde spart den pakken i fire måneder..). Det var fint å kunne bytte roller for en dag, og varte dem opp. Vi er utrolig takknemlig for den jobben de gjør for oss. Vi prøver alltid å gi uttrykk for vår takknemlighet, men det var godt å kunne gjøre noe ekstra for dem. Begge to er utrolig varmhjertede mennesker, som vi har blitt veldig glad i. For noen uker siden fikk kokken vår tilbud om fast ansettelse i fire år for en misjonærfamilie. Hvis hun sa ja måtte hun slutte å jobbe hos oss. Selv om vi var triste for å miste henne, var vi glade på hennes vegne. Men det viste seg at hun ikke hadde lyst til å forlate oss. Til Monsieur Erik sa hun at hun ville ”passe på jentene sine”. Det varmet helt inn til hjerterota!

Forresten så har det skjedd noe utrolig spennende siden forrige gang jeg skrev. Jeg har startet som engelsk- og datalærer på Centre Socio Menagé (husmorskolen)! Maren og Marianne har vært lærere der ut januar, men nå har Ingunn og jeg tatt over. Jeg har gruet meg til å starte som lærer der ganske lenge. Da jeg gikk på vgs var engelsk og fransk de fagene jeg likte minst, og på husmorskolen skulle jeg lære bort engelsk på fransk.. Men det viste seg at det ikke var noen grunn til å grue seg. Jeg har undervist to onsdager på rad nå, og det er kjempegøy! Jeg er lærer i den første klassen, som består av ca 15 elever fra 12-19år. De er en fnisete og glad gjeng, som smitter sin positive energi over på læreren. De elsker å synge og danse, så det blir full fest i klassen når jeg lærer bort sanger på engelsk. 

Det er fantastisk og kunne få være med å lære bort et nytt språk til klassen min. Når jeg ser at elevene mine forstår noe nytt får jeg en ubeskrivelig god følelse i kroppen. Å få være med å berike andre med kunnskap er fantastisk! Ansiktene til elevene mine lyser opp når de mestrer nye engelske ord. At jeg er med å bidra til at disse jentene får glitrende øyne, er uvurderlig. Jeg elsker å være lærer! I tillegg er det veldig gøy å bli kalt Madame hele tiden. Gjennom en time er det frasene ”Oui, Madame” og ”Je comprends, Madame”, jeg hører mest :)

På lørdag hadde Club du Musique release av CDen sin. Helt fra høsten av har barna, med Delphine i spissen, jobbet knallhardt for å lage CDen. På lørdag var endelig CDene ute for salg, sammen med en live konsert fra hjerteknuserne på musikk klubben. Det var gøy å se barna kose seg på scenen med sang og dans. Publikum ble veldig begeistra for de flinke sjarmtrollene. Det kom en jevn strøm med dansende folk opp til barna for å putte penger i pannene deres. Vi tok oss også en tur opp. Man vet man har vært lenge i Kamerun når man ikke synes det er unaturlig å danse opp til folk for å trykke penger i pannen deres lengre.. 

På søndag fikk vi besøk av vår kjære lærer (Agnar) og hans venn. Det var veldig hyggelig å se han igjen og ikke minst vise han litt av våre liv i Ngaoundéré. Jeg er stolt av ”byen” vi bor i, folkene vi har blitt kjent med og det vi gjør på jobbene våre. På mandag var Agnar og hans venn (Olav) med oss på barnehjemmet. De hadde med seg fire kvalitets baller, som Olav hadde fått av en snill mann på Intersport i Mandal. Når barna så ballene ble det ellevill jubel og ballek resten av tiden. Spesielt gøy var det med håndballene som hadde god sprett. Alle koste seg, lo og lekte med ballene. Tusen takk Intersportmann! Din gavmildhet ble det satt stor pris på her.    

Blogginnlegget ble skrevet 21.februar, men pga av internettproblemer er ikke innlegget lagt ut før nå..



Lærerstaben i grønne selvlysende drakter.

En av hjerteknuserne på club du musique.

 

 

 

 

 

Trailer "en uke i Kamerun på 5 minutter"

En liten smakebit av livet i Kamerun :) Her kommer traileren til filmen "en uke i Kamerun på 5 minutter". Det er Marianne som har vært så flink og mekket sammen denne lille snutten.

Våre søstre i Kamerun

Jeg har lyst til å fortelle historien til tre kvinner jeg har blitt kjente med her. Selv om jeg (for øyeblikket) lever side om side med dem, er våre liv og framtidsutsikter totalt forskjellige..

En av jentene jeg vil fortelle om er vår faste peanøttselger. Hun hilser oss alltid med et stort smil, når hun kommer på døren vår for å selge peanøtter. I det siste har vi blitt bedre kjent med henne. Vi har lenge sett at hun er gravid og har tenkt at det var hennes første barn, siden hun ser ganske ung ut. Her om dagen kom vi i snakk med henne, og da fortalte hun at hun var 21 år og ventet sitt tredje barn. I går hadde vi henne og barna på besøk. Vi hadde det veldig hyggelig sammen. Barna fikk tegne, spille kort og leke. I starten var de ganske redde for oss merkelige hvite skapningene, men etter hvert som de ble mer opptatte av å leke og ha det gøy, forsvant frykten. I mens barna lekte fikk vi snakket mer med den unge moren. Hun fortalte at hun giftet seg da hun var 16 år. Da hun var liten levde hun i trange kår med familien sin og spiste kun et måltid om dagen. Så da hun forelska seg i mannen sin, som 16 åring, giftet hun seg. Dermed kunne hun få bedre levekår og lette familiens byrde, siden de da ikke trengte å forsørge henne. Kort tid etter at hun ble gift fikk hun sitt første barn. Det var en sønn, som nå er 4 år. To år senere fikk hun sitt andre barn, en skjønn jente. Begge barna ble født hjemme, og det var svigermoren som hjalp til under fødselen. Hun måtte føde hjemme, fordi det var for dyrt på sykehuset. Det koster rundt 20000-30000FCA å føde på sykehuset, som tilsvarer 200-300 norske kroner. Hun jobber nå med å selge peanøtter og andre ting for å brødfø familien. I tillegg bor niesen hennes, på mannen sin side, sammen med dem. Hun er en nydelig jente på 10 år. Så når tanten drar ut for å selge peanøtter og annet, er det hun som passer på sin 4 år gamle fetter og 2 år gamle kusine.

Jeg vil også fortelle om en av jentene i koret mitt, som jeg har blitt venn med. Hun er rundt 20 år, og har et barn på rundt tre år. Dette barnet fikk hun med en mye eldre mann, som nå er helt ute av bildet. Hun bor hjemme hos familien sin, sammen med barnet, og går på videregående skole. Det finnes dessverre mange single mødre i Ngaoundéré, som bor hjemme hos familien sin. Fra ulike troverdige kilder har vi fått vite at mange unge jenter her, blir sammen med gutter hvis de trenger penger. De tenker ikke på konsekvensene, men ser kun at de i øyeblikket får litt mer å rutte med. Når de blir gravide fordufter ofte gutten. Dermed blir de sittende igjen med en ekstra munn å mette.

Tilsutt har jeg lyst til å fortelle om vår kjære kokk. Hun er en fantastisk inspirerende og god dame, som vi har blitt veldig glad i. Hun er alltid et eneste stort smil og utstråler masse varme og kjærlighet. Da hun var 16 år giftet hun seg. Et langt ekteskap har gitt henne seks flotte barn. I tillegg har hun adoptert til seg to jenter. Hun har alltid jobbet hard både hjemme og med jobb på misjonsstasjonen for å kunne gi sine barn muligheten til en god utdannelse og ellers det de trenger. Da ektemannen døde for 5 år siden ville hans familie arve hele huset og alt de hadde. I Kamerun står mannens rettigheter høyt og det meste tilhører han. Så når mannen døde var det naturlig at hans bror skulle overta alt og ikke hans kone med seks barn. Heldigvis hadde vår kjære kokk bein i nesa, så hun kjempet i mot. Etter mange turer i retten fikk hun beholde huset!

Hun forklarte oss at kvinner er grunnsteinen i familien, samfunnet og kirken her. Det er kvinner som holder hele samfunnet oppe. Det kvinner tjener gjennom jobber bruker de på familien og barna, men det menn tjener forsviner dessverre en del ganger vekk (for eks. på drikke). Selv om det er slik, er det menn som har de beste rettighetene og som er overhode i hjemmet, samfunnet og kirken.

Disse tre kvinnene har gjort et sterkt inntrykk på meg. Deres historier og pågangsmot rører meg. Det er ufattelig å tenke på hvor ulik min historie, mine rettigheter og min framtidsutsikt er! To av jentene er jeg jevngamle med, men likevel er våre livssituasjoner totalt forskjellige. Samtidig deler alle oss fire troen på Jesus, som verdens frelser. Vi er søstre i Kristus!  

I de siste tiårene har det skjedd en enorm utvikling når det gjelder skolegang i Kamerun. Den nye generasjonen ungdommer får god utdannelse. Forhåpentligvis vil godt utdannede gutter og jenter skape en bevisgjøring rundt likestilling, slik at samfunnet vil bli forandret.