 |
Med ballonger i håret var vi den “matchende bursdagsfesten".
Theodor, godt fornøyd etter et crazy hopp.
|
Dagene her er alltid travle, fylt opp med spennende
utfordringer, uforventede hendelser og interessante møter. Tiden flyr av gårde
og plutselig har enda en uke passert. Beklager for den litt for lange pausen
siden forrige blogginnlegg, men nå skal jeg prøve å gi en oppsummering over de viktigste
hendelsene siden sist.
På forrige lørdag (24 november) ble vår kjære nabo,
Johannes, 40 år. Da var det stor fest her på stasjonen. Han inviterte til pool party,
der han oppfordret til kreativt antrekk, dans og razy hopp i vannet. Vi
jentene fra Hald stilte opp med ballonger i håret og en fantastisk usynkronisk synkronsvømmedans.
Er redd for at vi svelget et helt badekar med vann under oppvisningen. Det var
rett og slett umulig å stoppe og le.
Dagen etter stod Marianne og jeg grytidlig opp for å
dra med koret vårt, Peniel, til en kirke i utkanten av byen. Kirken lå i et fattig
strøk og prekenen var både på fransk og fulani (det meste utbredte
stammespråket). Vårt kor var hedersgjestene denne søndagen. Vi kom dansende inn
når gudstjenesten startet og stod helt foran i kirken. Vår kjære kordirigent,
Jojo, hadde forsikret Marianne og meg om at vi kunne alle sangene som skulle
synges, men selvfølgelig var halvparten helt ukjente. Dermed ende vi opp med å
synge helt feil tekst og tone på halvparten av sangene. I tillegg var det mange
dansebevegelser på disse sangene. Vi hadde ingen sjanse til å henge med på bevegelsene.
Så Marianne og jeg danset våre helt egne merkelige danser. Jeg lo så mye, så
jeg nesten fikk vondt i magen.
Under gudstjenesten var det en
gammel dame med utslitte klær som kom oppover gangen med en mynt, som hun gav
til en av prestene. Det var tydelig å se at hun var veldig fattig. For henne
var det mye å gi vekk denne mynten. Gavmildheten hennes rørte meg. Da jeg så
henne tenkte jeg på historien i bibelen om den fattige damen som gav alt hun
hadde. Gud ser til alle de, som gir av hjertet.
 |
Smil til polaroidkameraet :) |
Deretter gikk hverdagene av gårde, proppa med arbeidsoppgaver, aktiviteter
og morsomme hendelser. På barnehjemmet har vi blant annet tatt polaroidbilder
av barna, med kameraet til Marianne. Barna var i ekstase da de ble tatt bilde
av. De synes det var fantastisk å få et bilde av seg selv. Alle har tegnet en
tegning der bildet av dem henger i midten. Så nå har vi pyntet en av veggene på
barnehjemmet med nydelige barnefjes og tegninger.
Ellers fikk jeg på onsdag et uforventet besøk av Peniel hjemme hos oss. Jeg
hadde vært hjemme fra koret den dagen for å jobbe med en oppgave. Da jeg åpnet
døren på kvelden stod plutselig hele koret og Marianne utenfor. Jeg ble ganske
overasket, men vi fikk en hyggelig bønne- og lovsangsstund sammen. Noe slikt
hadde aldri skjedd i Norge..
På søndag måtte Marianne og jeg igjen tidlig opp for å gå med Peniel til en
kirke i Burkina, en bydel som ligger like ved misjonsstasjonen. Før vi dro av
gårde rakk vi likevel å ha en deilig ”første søndag i advent” frokost der vi
tente lys og sang. Selv om Marianne og jeg var litt skuffet, fordi vi måtte stå
opp så tidlig, koste vi oss med en gang vi kom til kirken. Der var det god
stemning, mye sang og dans.
 |
Barna løp også til en nabotopp og lekte.. |
Senere på dagen bar det av gårde på en søndagsutflukt med barna fra
barnehjemmet. Sammen besteg vi Mont Ngaoundéré og hadde en deilig piknik på
toppen. Alle barna på barnehjemmet er som en stor og livlig søskenflokk. De
tuller og krangler, men tar samtidig alltid godt vare på hverandre. En god del
av turen bestod av bratte stigninger, så da hjalp de eldre barna de minste. Da
vi endelig nådde toppen, varme og svette, fikk vi belønningen vår i form av en
nydelig utsikt og begeistra barn. På toppen var det harmonisk, gøy og nervepirrende
på en gang. Harmonisk, fordi naturen var så vakker og det hersket en fredlig ro
der. Gøy, fordi barna tullet og lekte leker. Nervepirrende, fordi det var mange
barn som tullet og tøyset på en høyde med stup på sidene.. Lederen for turen, Samson,
gjorde en god jobb med å holde kontroll på alle barna.
 |
Fantastisk harmonisk på toppen! |
I går var det den internasjonale dagen for handikappede. Vi feiret dagen sammen
med barna fra døveskolen. Feiringen startet med at folk med ulike handikapper
samlet seg på guvunør plassen. Mange høytstående personer i Ngaoundéré var også
tilstedet der. Guvunøren holdt en tale og gaver ble utdelt. Opplegget så veldig
bra ut, man kunne nesten bli lurt til å tro at myndighetene hjelper sine
handikappede innbyggere. Dessverre er det langt fra sannheten. Livssituasjonen til
handikappede i Ngaoundéré er ekstremt vanskelig. De blir stigmatisert, får
sjelden utdanning og arbeid. Myndighetene gir ingen støtte til dem. Rektoren på
døveskolen, Amos, fortalte at de viktige personene er tilstedet mest pga
politikk. De deler ut noen gaver denne ene dagen i året og sier noen ord for at
folk skal tenke at de er gode og bryr seg. Likevel bidrar kanskje markeringen av
de handikappedes dag til at folk blir mer bevist og opplyst om deres urettferdige
situasjon.
 |
Noen av elevene mine fra døveskolen. |
Så, det var en liten oppsummering av noen av ukens gjøremål. Håper dere får
en fortsatt fin advents tid, fylt av latter og glede! Spre omsorg og kjærlighet
til menneskene i deres hverdag. Ta vare på øyeblikkene og kos dere!
(Skrevet 4. desember)
 |
Mont Ngaoundéré er den høyeste toppen. |
 |
Fantastisk utsikt over hele Ngaoundéré! |
 |
Det tar på å bestige et fjell.. |
 |
Alle elevene på døveskolen var på markeringen. |