På kongebesøk..

På lørdag besøkte vi den lokale kongen (eller Lamidoen, som han kalles her)!!. Den muslimske delen av befolkningen feiret Id med en kjempe fest og ”kongen” (lamidoen) æret folket med sitt nærvær i byen. Mange tusenvis av sauer ble slaktet, og festen kunne ingen ende ta! Jeg sitter nå igjen med utrolig mange eksotiske og fargerike minner.

Litt historie.. Sent på 1700- og tidlig på 1800-tallet kom det islamske Fulanifolket fra Nigeria og erobret store deler av Nord-Kamerun. De kom ridende til hest og erobret landsby etter landsby. Lokalbefolkningen fikk valget mellom å bli slaver eller bli drept. I Ngaoundéré møtte de stor motstand fra Bomfolket. Disse to folkegruppene inngikk da en fredsavtale og ble likeverdige. Hoveddelen av Bomfolket konverterte over til islam. Id blir feiret her i Ngaoundéré ved at Fulanifolkets inntog blir dramatisert i gatene for alle. Lamidoen med sine tilhengere kler seg ut i flotte drakter og kommer galopperende på hester i byens gater (akkurat slik det skjedde for litt over 200 år siden)        

Lamidoen beæret folket med sitt nærvær.

”Ein lamido er tradisjonell konge, høvding, sultan eller emir i det nordlege Kamerun og det nordlege Nigeria. Tidlegare hadde dei både politisk, juridisk og religiøs makt. I kolonitida styrde dei europeiske kolonimaktene indirekte gjennom lamidoane og deira administrasjon. Etter at Kamerun og Nigeria blei sjølvstendige statar, har den politiske makta deira blitt stadig mindre.” (http://nn.wikipedia.org/wiki/Lamido)

Flott! Da er dere ferdig med historiebiten. Tenkte jeg skulle vise dere masse bilder fra dagen nå. Er helt umulig å beskrive den bare med ord. Til og med bildene sier ikke nok. Denne feiringen er egentlig noe man må oppleve live. Men skal prøve å gjenskape litt av stemningen…

Brutale krigere. Ingen nåde ble vist..

Slavene til Lamidoen. De kalles slaver den dag idag, men de velger selv å gå inn i tjenste for Lamidoen.

Fulanifolkets inntog!

Mye farger og stas.

Ingen fest, uten dans..

På kvelden var vi blant noen spesielle gjester som fikk komme på en privat fest med Lamidoen og andre høytstående personer her i Ngaoundéré. Lamdioen er han som sitter på en "trone" helt til venstre. Alle gjestene viste stor respekt for han. Når de skulle si noe til han bøyde de seg først ned for han og ventet på godkjennelse. Deretter gikk de bort til han og satte seg ned ved føttene hans. Ingen stod ved siden av han

Bonjour tout le monde!

I dag er det akkurat 2 uker siden jeg satt på flyet fra Gardemoen og sa hade til alle kjære hjemme i Norge. Det er rart å tenke på.. Det føles ut som om jeg har vært her i mange uker!

Denne uken har for det meste blitt okkupert av intense franskkurs i ukedagene. Kan bli litt mye noen ganger, men fransken kommer seg! Etter franskkursene har de siste timene med sollys forsvunnet bort på turer inn til byen, Clup du sport, bokklubb og trening. Kveldene har fart fort av gårde med spill, lesing, god mat, film, bibelgruppe, jentekvelder, besøk hos misjonærene eller ettåringene. Livene våre her i Ngaoudéré har kommet inn i en hverdagslig rytme og det er deilig!

Det er forresten veldig herlig å jogge her. Den oransje jorda er et godt underlag for beina. I tillegg får jeg en liten tilskuer gjeng når jeg jogger, noe som bidrar til at jeg presser meg selv litt hardere. Hvite jenter trekker generelt til seg mye oppmerksomhet, og det gis dessverre ingen unntak til de som løper. Alle jeg jogger forbi hilser også. Det er egentlig koselig, men det blir etter hvert ganske slitsomt. Når jeg allerede gisper etter luft kan det være ganske vanskelig å presse fram en hilsen tilbake..

Alle får ikke plass inne i kirken...

I dag morges bar det av gårde til kirken igjen. Denne gangen besøkte vi en kirke som ligger ved et universitet, som heter Dang. På møte kom det rundt 1500 studenter. Det var ikke plass til alle inne i kirken, så det stod også en del folk utenfor og tittet inn gjennom dørene. Sånn skulle det vært på møter i Norge å!! I kirken var det selvfølgelig kor, som sang og danset. Det var et kor som bestod av mødre med mer tradisjonell musikk og et annet kor som bestod av ungdommer med litt mer moderen musikk. Dermed fikk gudstjenesten en fin blanding av tradisjonell og litt mer moderen musikk.

På kjøreturen bort til kirken var det mye spennende å se. Livet her er så annerledes på enkelte områder. Noen ting ser veldig merkelig ut med våre vestlige øyne, men er helt naturlig her. For eksempel kjørte vi forbi en bil der noen levende geiter ble dyttet inn i bagasjerommet. Vi kjørte også forbi en motorsykkel der en geit satt mellom sjåføren og passasjeren.         

Motgående trafikk på hovedveien...

"Femmes pour Christ"  koret sang nydelig i kirken.

Dans utenfor kirken etter gudstjenesten. 

Dette er en spesiell hilsen til deg, Elisabeth!

Fransktimer ute i sola er deilig :)

Kirkebesøk og utflukt

Hvor går veien i livet ditt?

I går (på søndag) startet dagen med å gå i kirken. For de fleste kristne i Kamerun er kirkebesøk hver søndag et høydepunkt i uken. Dette kunne vi merke på stemningen i kirken. Den var fullstappet av folk i alle aldere. Møte varte i ca 2 ½ t og inneholdt sang, dans, bønn og en preken. Selv om jeg ikke forstod så mye (siden alt går på fransk) synes jeg det var veldig fint å være der. Det var deilig å kjenne på stemningen og å dele et kristent felleskap med brødre og søstre fra et annet land! Det var mange ulike kor som sang og danset, så de var det gøy å se og høre på. Under gudstjenesten måtte vi også presentere oss selv for menigheten, og det gikk fint! :)

En ting jeg reagerte på i kirken var at det hang en svær plakat av en kritthvit Jesus i gangen der. Jesus var jøde og dermed ganske brun i huden (i hvert fall en del brunere enn oss fra vesten). At vi i Norge lager bilder av Jesus som en vestlig mann synes jeg er ålreit. Bilder av Jesus som ligner på oss, tror jeg bidrar til at vi føler at Jesus er nærere. Derfor synes jeg det er trist når jeg ser mange hvite Jesus bilder i Afrika. Jesus kom ikke til jorden som vestlig. Han kan like godt være en kameruneser, som en norsk! Jaja, dette var en liten avsporing. Kom bare til å tenke på det da jeg satt i kirken..

 

Lac Tison - det er helt fantastisk nydelig her!

Etter at vi hadde vært i kirken hadde vi en herlig taco-middag med ettåringene. Hjemmelagde taco-lefser smaker faktisk veldig godt! Etter middagen bar det av gårde på en søndags utflukt. Vi var en god gjeng som dro på tur. Gjengen bestod av en av misjonærfamiliene her med ungene deres, ettåringene, en hyggelig lege student og oss. Hadde en ekspedisjon følelse i kroppen da vi dro av gårde. Turen gikk til et vann kalt Lac Tison som ligger i et gammelt vulkan krater. Naturen der var helt fantastisk vakkert! Siden det er regntid nå, er det utrolig grønt og frodig!! 

Apropos regntid.. På slutten av regntiden (som er nå) kommer det enorme mengder av gresshopper. Vi har faktisk hatt et problem i form av uinviterte gresshopper på party hjemme hos oss.. hehe ;) De er ganske store, hopper veldig langt og kan til å med fly! Jeg er egentlig ikke redd for insekt, men når de plutselig hopper på meg, kan jeg ikke annet enn å skrike. De to siste dagene har det toppet seg i antall gresshopper. Når vi skal ut av huset på kveldene må vi faktisk koste oss en vei ut.. Ekkelt, men det er en opplevelse.. hehe.. :)

Det er mange flere gresshopper om kveldene.. uæh..

Anniken, en av de super hyggelige ettåringene :)

Ha en strålende dag! De beste ønsker fra meg! :)

Et oversiktbilde!

Mine herlige teammates!

Et bilde av Ngaoundere har begynt å forme seg i hodet mitt nå etter fem dager her. Jeg må gjenta at bildet har BEGYNT å danne seg. Det er langt i fra ferdig. Nå i starten er det mest et oversiktbilde. Etter hvert som tiden går vil bildet bli klarere, dypere og få sterkere farger. I tillegg vil nye viktige detaljer, som ikke var så lette å oppdage i starten, komme frem. Likevel føler jeg at etter fem dager her har jeg opplevd en del som har farget bildet mitt av hvordan jeg tenker om dette stedet.

Etter tre kjøreturer inn til byen på en kronglette vei med masse groper og hull har jeg begynt å få en oppfatning av trafikken her. Slik jeg har forstått det er det ikke så veldig mange trafikkregler, men man har faktisk vikeplikt når man er i en rundkjøring her. Det er ikke så mange biler ute og kjører, men veiene er fullstappet av motorsykler som raser av gårde gjerne med tre eller flere på. Det kryr av mennesker i alle slags fantastiske farger (selv om halve befolkningen her er muslimer går de med veldig fargerike tildekte klær) på veiene. I byen finnes det alle slags små boder, skur og butikker der man kan få kjøpt det meste. I dag var vi hos skredderen får å få sydd noen klesplagg av ulike stoffer vi har kjøpt. Gleder meg veldig til å se resultatet neste lørdag!! Håper målingene ble riktige!

Club du sport

Barn på vei hjem etter en skoledag i Youndé.

Etter endt skoletid kryr det av barn og ungdom i uniformer på vei hjem. Det er vakkert å se at de minste barna ofte holder hverandre i hendene og passer på hverandre. Det virker også som eldre søsken har mye ansvar for sine yngre søsken her. Jeg har blitt litt kjent med en jente som heter Samantha her på misjonsstasjonen. Hun er 13 år og har mye ansvaret for sin yngre bror på 1 1/2 år.

I går var jeg med på noe kaldt Club du sport. Det er en sportsklubb for barna her på misjonsstasjonen. Det var gøy å se hvor stor glede barna hadde av å leke. Av ettåringene fikk vi vite at forgje gang de hadde Club du sport kom det barn langveis fra for å bli med. Det ble faktisk et problem i form av en overfylt bane med barn, der det var vanskelig å drive med aktiviteter. På grunn av det måtte lederne gi beskjed om at i første omgang er det bare de som bor på misjonsstasjonen som får bli med (det er en god del kamerunesere som bor inne på misjonsstasjonen, i tillegg til misjonærfamiliene ). Det er trist å vite at det er så få tilbud for barn her i Ngaoundere. Barn er villig til å gå langt for å bli med på aktiviteter!

Ung gutt på jakt etter noen som vil kjøpe gullerøtter

Barna her i Ngaoundere må også jobbe og bidra mer i familien. Som jeg har nevnt tidligere har søsken et større ansvar for småsøsken. I tillegg har jeg sett en del barn gå rundt med mat eller andre produkter for å selge dem. Samtidig er barn i Kamerun som andre barn i verden. De leker, tuller og ler. De utstråler mye liv og glede og det varmer hjerte.         

På kvelden i dag var vi fire jentene å så på en konsert av Gospel Singers. Der fikk vi oppleve en viktig side av den kamerunske kulturen, nemlig gleden for sang og dans. Både de som fremførte (Gospel Singers) og publikum levde seg inn i musikken og utstrålte stor glede når de sang og danset. Folk fra publikum kom gjerne dansende opp til koret for å være litt med og for å feste penger i pannen eller på klærne til de flinke kordeltagerne! Vi fire jentene ble også hentet opp av noen fra koret. Det var veldig morsomt og litt flaut, fordi de er så mye flinkere til å danse enn oss.. Jaja :)

Til slutt må jeg bare nevne at vi har startet med franskkurs nå. Vi har fått en flink lærer, som bare snakker fransk! På torsdag og fredag hadde vi fire intensive timer med fransk. I dag og på søndag har vi derimot fri, før vi tar fatt på en ny uke sittende ytterst på skolebenken!

Vi har fått mange firbeinte venner her! hehe :)

Jada! Vi studerer hardt...

Vår gode fransk lærer Alex.

Jeg koser meg her i Ngaoundere!

Folk kommer stadig på døren vår for å selge oss varer.

Endelig fremme i Ngaoundre!

      Mine herlige teammates Marianne og Maren.          

I dag morges kom vi endelig kommet frem til Ngaoundre. Førsteinntrykket overgikk alle forventninger. Rart og utrolig spennende å tenke på at vi endelig er her. Dette har jeg gledet meg til (blandet med litt nervøse følelser) så lenge.

Vi ankom flyplassen i Youndé søndags kveld. Der ble vi møtt av en smilende og hjelpsom mann, kalt Amos, som er vår kontaktperson her i Kamerun. Etter en etterlengtet natt med søvn viste han oss rund i den kamerunske hovedstaden. Det pulserende livet i byen festet seg på netthinnen min som en magnet. Tusenvis av inntrykk bombarderte meg. Noen av de tingene man observerer fort er kvinner i fargerike klær, selgere som bærer sine ulike produkter på hodet, marked der frukt, klær og det meste kan bli kjøpt, den kaotiske trafikken, de store kontrastene mellom de fattige og de rike, den store andelen av barn og ungdom i befolkningen og ikke minst de mange smil, hilsener og blikk man får (kanskje spesielt fordi man er hvite).

Ingunn, Marianne, Amos, Maren og meg med Youndé i bakgrunn.

Turen til Ngaoundre fra Youndé var også et eventyr i seg selv. Det var første gang i mitt liv jeg var på et tog med kupéer. Vi fikk til og med vår egen sovekupé, som besto av to køyesenger og et vindu vi kunne åpne og stikke våre nysgjerrige hoder ut gjennom. Det ble en skikkelig jentetur på toget med mye latter og kjeks. Landskap vi kjørte gjennom var også utrolig vakkert. Jeg skal ærlig innrømme at jeg fikk assosiasjoner til Harry Potter filmen da vi satt på toget (akkurat som da de satt på toget til Galtvort)!  I tillegg startet og stoppet toget på en veldig morsom måte. Vi falt nesten ut av sengene våre hver gang.. Så brått skjedde det!

Vår sovekupé i toget. Jentetur :)

Ngaoundre er en by full av liv, som ligger omgitt av et nydelig landskap. Fra rommet mitt i leiligheten har jeg utsikt ut til det vakre kamerunske landskapet. Leiligheten vår ligger inne på misjonsstasjonen her i Ngaoundre. Vi har hyggelige misjonærfamilier som naboer, i tillegg til to søte NMS ettåringer. Dagen i dag har gått ut på å bli kjent med noen av våre naboer, samt en liten bytur for å kjøpe stoff slik at vi kan få sydd kjoler.

Toget fra Youndé til Ngaoundre.. Tøffe, tøffe toget

 

Dette har vært en fantastisk første dag i Ngaoundre.

Gleder meg til å se hva morgen dagen har å bringe!   

 


  
 

5 timer til takeoff!

Nå går veien videre til det uskjente...

Om 5 t og 15 min letter flyet mitt fra Gardemoen. Det vil bli starten på et halvt år i en annen verden. Fra da jeg var en liten jente har jeg hatt et ønske om å bo i et lokalsamfunn i en annen del av verden. Nå skal denne drømmen gå i oppfyllelse i Kamerun, i en by kalt Ngaoundre. Der skal jeg få lov til å bidra med det jeg kan, lære en masse og dele liv med mennesker fra en annen del av kloden. I tillegg skal vennskapsbånd knyttes, utfordringer overvinnes, min tro på Gud vokse, latter og tårer deles og mitt syn på livet forandres.

Jeg ser fram til denne reisen med glede. Likevel kjenner jeg på også på nervøsitet. Min fantastiske familie kommer jeg til å savne. I tillegg vil nok noen av kulturforskjellene gi meg ufordringer. Men gjennom motgang vokser man!!

Jeg har hatt en utrolig koselig uke med familien min denne uken. Tusen takk! Den har vært uvurdelig. Nå venter et nytt kapittel i mitt liv rett rundt hjørnet. Et halvt år av en annen verden!

Fjelltur med familien + ekstra. Frisk luft og norsk landskap vil bli savnet!