Sporty kokker!

Nå har jeg lært å lage tradisjonell kamerunsk mat på tradisjonelt hvis! Kjempemorsomt. For å kunne lage maten bar det først av gårde til markedet, med en dame som jobber på kirkekontoret.

Markedet er en opplevelse i seg selv. Det består av en labyrint av boder som står tett i tett. Man kan nesten gå seg bort, for det er så stort og så mange små smug og veier man kan forville seg bort i. Det er egne plasser med boder som selger frukt og andre som selger grønnsaker. I tillegg får man kjøpt kjøtt og fisk med masse fluer på. Hvis man vil ha kjøtt uten fluer går det alltids an å kjøpe noen levende dyr i stedet. Det er selvfølgelig boder som selger geiter, kuer og flaksende høner. Det finnes alle slags merkelige ting å få kjøpt på markedet. Virkelig en opplevelse.

Matlaging ute er kos :)

Ja, det var en liten digresjon. Tilbake til hvordan vi lagde kamerunsk mat på tradisjonelt hvis. Først var vi altså på markedet og kjøpte alle ingrediensene vi trengte. Forskjellige grønnsaker, maismel, ved og kjøtt med masse fluer på. Etter det satte vi oss ute og startet å kutte kjøttet, deretter grønnsakene. Ingefæren og hvitløken ble knust mot en steinplate. Gumboen stampet vi med en svær stokk i en trebolle. Alt ble kokt sammen i en svær kjele på et bål. Couscous, som vi lagde med maismelet, var det enste vi jukset litt med. Den lagde vi inne på en gasskomfyr. Vi rørte couscous deigen med en stor trestokk.  Det var utrolig tungt! Å røre couscous er bedre styrketrening en alle salgs øvelser man kan gjøre. Skjønner hvorfor damene her har armmuskler!

Da vi endelig var ferdig med maten etter 3 t og 30 min var det tid for å teste ut resultatet. Vi spiste på kirkekontoret med de som jobbet der. De var svært fornøyd, så jeg regner oss nå som godkjente kamerunske kokker. Hehe.. Vi spiste selvfølgelig maten med hendene. Gøy, men grisete. Maten havnet noen ganger på alle salgs mulige steder utenom i munnen.

Det går hardt for seg når alt skal tilbredes fra bunn...

Voila! Det ferdige resultatet :)

Ellers har vi kommet ordentlig i gang med arbeidet med CHRISC nå. Vet egentlig ikke om jeg kan kalle det arbeid. Det eneste vi foreløpig gjør er å delta, men etter hvert skal vi kanskje lede litt mer. Jeg trives veldig godt på CHRISC. Vi møtes ved universitetet Dang, som ligger litt utenfor byen. Der samles en haug med unge studenter seg for å dyrke sportsglede og Gud. Foreløpig har det bare vært en jente, men mange gutter på samlingene, foruten oss da selvfølgelig. Sammen har vi spilt fotball og volleyball. Det er disse to aktivitetene som dominerer innen sport her i Ngaoundéré. Heldigvis er det lav terskel for å bli med på CHRISC. Gleden for sport står i fokus, så man trenger ikke å være god for å slenge seg med.          

Nå fra et tema til et annet. Jeg har nemlig lyst til å nevne hvor ulikt man sørger her i Kamerun. På onsdag var jeg og Marianne og hadde korøvelse med Peniel (koret vårt). Da vi var ferdig med øvelsen skulle vi gå og besøke en mann for å ha et bønne- og lovsangsmøte. På veien til denne mannen kom vi til et hus der familien hadde mistet et nært familiemedlem. Noen fra koret kjente denne familien. Det var helt naturlig at vi gikk innom dem og viste vår respekt og medfølelse til familien av den avdødde. Jeg, som de fleste andre i koret, kjente ikke familien. Likevel ble vi ønsket varmt velkommen. De satte stor pris på at vi gav vår kondolanse, sang og ba for dem. Som takk serverte de oss te og brød. Vi satt på gulvet, i et stort rom, sammen med de nære av den avdøde. De satt rundt oss og gråt. Han som hadde død var bare 35 år. Tre sønner hadde han etterlatt seg. Den eldste sønnen (rundt 12 år) gråt og gråt. Det var utrolig trist og sterkt. Likevel synes jeg at måten de sørger på er vakkert. De stenger seg ikke inn på et rom for å pleie sorgen alene, men familien er sammen og støtter hverandre i sorgen. I tillegg står huset åpen for hvem som helst som vil komme og vise sin respekt. Man trenger ikke å kjenne familien engang. Respekt for den avdøde og medfølelse blir alltid tatt godt imot.

 

Da jeg satt med de sørgende familiemedlemmene rundt meg tenkte jeg på hvor urettferdig verden er. Her i Kamerun er døden en del av hverdagen. Mange unge mennesker omkommer av sykdom eller ulykker. Dette hovedsakelig pga fattigdom. I Norge derimot er unge dødsfall en tragedie som sjelden skjer. Vi er så heldige. Det er utrolig viktig at vi viser vår takknemlighet over alt det gode vi har fått i livet. Like viktig er det at vi tenker på og hjelper de som lever i vanskeligere omstendigheter!!  

Her knuses hvitløken.

Couscousrøring. Her bygges det muskler!

Barna på barnehjemmet har gjort meg vakker.

Balansekunst..