God jul og godt nytt år!!

Vil bare ønske alle mine kjære lesere en velsignet juletid og et godt nytt år! Ta vare på øyeblikkene og kos dere med alle deres kjære <3

 

Julefeiringen her var annerledes, men veldig hyggelig. Selve 24.desember startet med en deilig julefrokost, "tre nøtter til Askepott" og deretter volleyball i solsteiken. Vi hadde julegudstjenesten ute, her på stasjonen. Det var herlig å sitte ute å synge, lese i bibelen og be. Eneste problemet var da vi kom til lystenningen. Det ble litt vanskelig å tenne de fire julelysene pga all vinden. Etter julegudstjenesten feiret vi selveste julaften med Bischler familien. Det var rart å være vekke fra min egen familie, men samtidig var det koselig å feire jul med gode venner. Vi fikk også masse pinnekjøtt, så jeg spiste til jeg stupte...

 

Den 25.desember feiret vi kamerunsk jul. De feirer nemlig den 25.desember her. Først var vi på en 4 timers og 30 minutter lang gudstjeneste. Kirken var pyntet og stemningen steg til taket med sang, dans, bønn, dåp, konfirmasjon og preken. Etter gudstjenesten var Marianne og jeg med Peniel på husbesøk. Først var vi hjemme hos en i koret som hadde blitt konfirmert. Vi sang, danset og spiste masse god mat. Deretter dro vi hjem til et tidligere medlem, som hadde fått en sønn. Vi avslutten rundturen med å besøke familien til en venn av oss. Det var gøy å få oppleve hvordan kamerunere feirer jul. Da står alle hjem med åpne dører til de som vil komme innom på et lite besøk.

 

Theodor, var den gavmilde julenissen..

Da magene våre ropte på mat dro vi 6 jenten av gårde til en fin restaurant i byen. Der spiste vi vår 1. juledagslunsj. Etter en hyggelig stund, med mye god mat og jenteprat, var vi klare for en ny rundtur i nabolaget. Vi var med en kompis (og hans vennegjeng) og besøkte gjestfrie kamerunere. Alle tok oss imot med åpne armer, også de vi ikke kjente. I jula er det vanlig at kamerunere går rundt og besøker venner, så derfor hang vi oss på denne gjengen og gjorde det samme. Så dermed fikk vi pose og sekk dette året, både norsk jul den 24.desember og kamerunsk jul den 25.desember.

 

I dag drar vi fire jentene på ferie til Kenya. Først skal vi være med på en konferanse i Nairobi og feire nyttårsaften der. Deretter skal vi på infield med alle Haldstudentene, som er i Afrika. Det blir så hyggelig å se alle igjen! Det er rart hvor fort tiden har gått. Det er ikke så lenge siden vi sa hade til alle og sa at vi gledet oss til å se hverandre på infield… Det blir også gøy å komme tilbake til Kenya for andre gang. Jeg lurer på om jeg vil få et annet intrykk av Kenya nå, etter å ha bodd her i 2,5 måneder.. Etter infield skal vi nyte noen deilige dager på en idyllisk øy utenfor Kenya, som heter Lamu. Det finnes tre biler på øyen, 15000 esler og 20000 mennesker. Gleder meg!
 

Etter kirken den 25.desember.

 

Vet ikke om jeg vil få sjansen til å blogge noe før jeg kommer tilbake til Ngaoundéré den 14. Januar. Hvis dere ikke hører noe fra meg før da, vil jeg benytte anledningen til å ønske dere et godt nytt år nå! Håper det nye året vil bringe mye godt til dere og at dere vil bringe mye godt til folk rundt dere!! Gud velsigne dere :D

Gudstjenesten ute den 24.desember. Johannes og Anikken spiller så vakkert!

 

Koret vårt etter kirken på lille julaften.. :D

Kirken er pyntet med ballonger og lenker den 25.desember.

 

Julaften.

Peniel etter julegudstjenesten den 25.desember.

Vår 1. juledagslunsj. Koselig jentestund ;D

Flotte juleavslutninger..

Nå er julen snart over oss og vi har tatt et midlertidig farvel med de ulike arbeidsplassene våre. Torsdagen den 13. desember hadde vi en flott julefest med barna fra døveskolen. Det ble en minnerik feiring, med barna i sentrum. De hadde forbered mange innslag i form av sketsjer, danser, leker og til og med en sang (Kamerun sin nasjonalsang, sunget på tegnspråk). Barna dramatiserte blant annet juleevangeliet. Ingunn og jeg, som hadde vært regissørene, var utrolig stolte av dem. De var så flinke!

Barna er oppegående og fulle av energi. Det er vankelig å fatte at folk ser ned på dem fordi de er døve. For meg virker det så opplagt at døve er like smarte som andre barn. Livssituasjonen deres er dessverre vanskelig i Kamerun. Rektoren på døveskolen fortalte at det er mye overtro knyttet til døve, da spesielt i landsbygder. Der hender det ofte at døve barn blir gjemt bort. En av lærerne på døveskolen berettet at ”de fleste foreldre er skamfulle over sine døve barn. Mange tror at det er en straff fra Gud hvis de får et døvt barn”. Alle elevene mine på døveskolen bærer på sterke livshistorier. De er veldig takknemlige for at de får muligheten til å gå på en skole. På døveskolen har de for første gang fått mulighet til å lære seg å lese, å skrive, å regne og å kommunisere på tegnspråk. I tillegg har de fått treffe andre døve her. En av elevene mine går fire timer (tur-retur) for å komme seg til skolen. Så mye betyr det for han!

På fredagen (14. desember) sa vi et midlertidig farvel med barna på døveskolen. Vi var sammen med dem på skolen og lekte. Det var herlig å være sammen utenfor en klasse setting. Da kunne vi bare leke og ha det gøy. Vi lærte dem blant annet ”sheriff”. Det var spennende og utfordrende å leke uten at noen kunne høre. Men vi fikk det til og hadde en flott stund sammen!  

Her leker vi "rødt lys". Denne leken slo an!

 

En herlig akrobatisk gjeng :)

 

Poserer villig for kameraet.

 

I går hadde vi juleavslutning med barna på barnehjemmet. Hele gjengen kom til oss på stasjonen. Først koste vi oss med å lage julekort og nisser. Noen av jentene var også med på å rulle deilige skillingsboller. Kvelden ble toppet med en fotballkamp mot ”club de foot”, der vi vant med stillingen 6-0. Jeg tror barna koste seg. De er ikke så ofte på utflukter, så for dem var det spesielt å få besøke oss på stasjonen. Det var ikke alle barna fra barnehjemmet som kunne komme til oss. Noen var hjemme for å feire jul hos familiene sine. De bor likevel på barnehjemmet. Familiene deres er ikke i stand til å ta ordentlig vare på dem. Andre er foreldreløse, men får feire jul med noen i slekten.

 

Barnehjemsbarna på besøk hos oss.

På onsdag var jeg og Marianne på julefest med Peniel. Det var en opplevelse. Vi spiste deilig kamerunsk mat og danset utover kvelden. Måten de danser på er ganske morsom. Alle står i en ring og hermer etter bevegelsen til en person. Det var veldig gøy å være sammen med koret i en slik setting, men litt over kl.23.00 takket vi for oss. Dagen etter fikk vi høre at de aller fleste holdt på til kl.05.00 om morgningen..

På torsdag var det konsert og Peniel skulle synge to sanger. MEN nesten ingen fra koret møtte opp, til og med ikke vår egen dirigent/leder. Grunnen til det dårlig oppmøte var at de trengte å slappe av etter å ha festet så lenge i går, ble vi fortalt. Det ble tidenes flaueste konsert for Marianne og meg. Siden det var så få folk fra koret tildstede ble ikke sangene sunget så høyt. Jeg tror kanskje bare de som satt på forreste rad hørte oss. Jeg holdt nesten på å grave meg selv ned i bakken under framvisningen, så flaut var det..

I dag hadde vi (oss som bor på stasjonen) julelunsj med alle ansatte på stasjonen, både kokker, vakter, hushjelper, kontorfolk, lærere og barnepassere. Vi ble en blanda, herlig gjeng. Det var hyggelig å være sammen og å kunne få sagt litt takk til alle de som jobber for oss. Vi setter enormt stor pris på dem. Da lunsjen var over fikk alle en julegave. Årets julegave var en høne. Disse hønene var selvfølgelig i livet og flakset voldsomt. Med våre vestlige briller så det ganske komisk ut. Se det for deg, en haug med pent kledde damer og menn som alle bærer på hver sin flaksende høne..   

 

Heftig fotballkamp..

 

 

 

 

Under juleavslutningen med døveskolen.

 

Elevene på døveskolen tar hendene opp i været for å uttrykke at noe er kjempe bra!



Grove urettferdigheter

I helgen har jeg vært veldig syk. Fikk både malaria og parasitter på en gang. Det var ingen behagelig opplevelse, men jeg fikk god oppfølging. Det tas ingen sjanser her, så jeg startet på medisineringen mot malaria før sykdommen hadde blitt påvist. Sandra, NMS misjonæren, fikk en sykepleier til å komme ned til meg fra sykehuset rett ved siden av stasjonen. Dermed fikk jeg ta de ulike testene hjemme. Så alt ble lagt til rette for meg. Det var en fæl sykdom, så jeg var utrolig glad for at jeg fikk være i et rent hus, med tilgang på gode sanititesmuligheter. Alt dette har bidratt til at jeg nå er helt frisk. Så ingen grunn til bekymringer :)

Da jeg var syk tenkte jeg en del på alle de som har malaria, men som ikke er like heldig som meg. Malaria er et fattigdomsproblem. 90% av de som dør av malaria bor i Afrika. At andre dør av sykdommen, jeg kun hadde noen dager, er så grovt urettferdig som det kan bli. Selv om jeg alltid har vært klar over at tilgang eller mangel på penger kan være forskjellen på liv og død, slo det meg så sterkt da jeg selv ble syk. Det er vanvittig å tenke på at jeg kanskje hadde død hvis jeg ikke hadde hatt penger til å betale for testene og medisinene. Til sammen betalte jeg rundt 250kr for alt. Folk i Kamerun dør av den samme sykdommen, som det tok 250kr for meg å bli frisk fra! Det er for grusomt til at man fullt klarer å forstå det.

Sykdommer, sult og krig krever millioner av ofre hvert år. Det er rart at vi i vesten kan leve hele livet uten å bli berørt av disse problemene. Vi kan velge hvor mye vi vil engasjere oss i urettferdigheten i verden. Selvfølgelig har vi problemer i vest også, men de er ofte i en annen form, som ensomhet, psykiske lidelser, mangel på omsorg, fordømmelse, osv. I tillegg blir jo vi også sjeldne ganger rammet av sykdommer, ulykker og onde handlinger begått av mennesker. Så menneskene i vårt eget land trenger også kjærlighet og omsorg. Ha et lager av tid du alltid er klar til å øse ut av på mennesker som trenger det!

Likevel, å bli født i Norge er som å vinne i Lotto. Vi lever i et rikt land med gode velferdsystemer og fred. Vi kan velge hva vi vil gjøre i livet og hva vi skal bruke tiden vår på. Hvis vi sparer kan vi kjøpe oss bil, hytte, båt og dra på ferier til eksotiske steder hvert år. Det er lett å tenke at vi fortjener det. Vi har jo selv jobbet for pengene og skapt livet rundt oss. Stemmer det? Det er jo nettopp det at vi har vært så heldige å bli født i Norge som har gjort at vi kan tjene så mye penger.

Vi kan velge å snu ryggen til alle de som lever i fattigdom og nød. Hele livet kan vi leve for oss selv og gjøre det vi synes er gøy. Når vi ser tilbake på våre liv når vi er gamle, hva vil vi se? Vil vi se et liv levd for oss selv eller et liv som har betydd en forskjell? Er det riktig å leve et liv i luksus når så mange andre i verden lever i ekstrem fattigdom?

Det å bli rammet av en sykdom, som andre dør av fikk meg til å tenke på litt av hvert. Det er ikke rettferdig å dø som 20 åring fordi man ikke har råd til å betale for medisiner. Jeg tror alle på jorden har et ansvar for hverandre. Først og fremst tror jeg at det å vise omsorg og kjærlighet til mennesker rundt deg er svaret. Der man er, i sitt hverdagsliv, i sitt nabolag, kan man bidra mest. Samtidig er det viktig å ha et globalt perspektiv og å tenke over sitt eget forbruk. Livene våre tror jeg var ment for å elske Gud, vår neste og oss selv.

 

 

På torsdag gikk vi Luciatog på stasjonen :)

Julen synges og danses inn

 

Julepynten forsvinner vekk i alt det grønne.

Lørdagen som var har vært den store konsertdagen. Det hele startet med en 3 timers lang julekonsert. Konserten skulle begynne kl.15.00. Lederen på koret til Marianne og meg hadde gitt streng beskjed om at vi måtte møte opp presis kl.14.30 for å øve. Siden vi har fått erfare mang en gang at ”å være presis” er relativt her, tenkte vi at vi skulle være smarte å følge "African time" når det gjaldt tid for oppmøte. Dermed gikk vi ikke før kl.15.00. Selv om vi prøve å slappe av med kunnskapen om ”african time”, stressa vi likevel litt da vi gikk hjemmefra en halvtime etter. Det hadde vi selvfølgelig ikke trengt. Da vi ankom møtestedet jobbet folk ennå med å rigge opp til konserten. Det var heller ingen fra koret vårt som var der. Det endte med at konserten ikke startet før kl.16.00 og det ble ingen gjennomgang av sangene. Så vi må nok øve litt mer, før vi kan skryte av at vi har anvendt oss med vår vestlige tenkemåte når det kommer til tid og planlegging.

 

På konserten var det mange ulike kor som sang. Koret vårt, Peniel, skulle fremføre tre sanger. For å matche de andre i koret hadde jeg fått låne en pagne (omslagsskjørt). Man fester det rundt seg som et håndkle. For de fleste fungerte dette veldig bra, men for meg gikk det ganske galt...Under oppvisningen holdt jeg på å miste skjørtet tre ganger. Jeg ble mildt sagt ganske stresset av det, så jeg kom helt ut av takten og dansetrinnene. Tror det så ganske komisk ut for publikum. De så en hvit panisk smilende jente, helt ute av rytmen, og som hele tiden drev og fomlet med skjørtet. Kanskje barna synes jeg var morsom (eller så hadde de medlidenhet med meg), for det kom en jevn strøm med barn opp og festet penger på pannen min :) Her putter man penger på pannen til folk man synes er flinke. Jeg har lenge håpet at jeg skulle få en mynt i pannen og på lørdag, selv om alt gikk skeis, fikk jeg endelig mange!

 

Peniel i sang og dans ;)

Etter julekonserten gikk vi videre for å se juleforestillingen som de har på Collége. Denne konserten regnes som en av årets happeninger. Etter vår tidligere erfaring denne dagen tenkte vi at det ikke var noe poeng i å komme tidlig, men for en gang skyld tok vi feil. Da vi ankom var det allerede stappfullt med folk. Så vi endte opp med å sitte ganske langt bak. Utover kvelden tror jeg det samlet seg over 2000 mennesker. Kvelden ble storslagen, fylt av ulike innslag av dans, sang og teater. Mine teamvenninner dramatiserte en gripende sketsj til sangen Everything av Life house. Fantastisk fremført!

Koselig jentestund med julekort laging.

 

På mandag hadde vi en skikkelig julestund på stasjonen. Stemningen var på topp, da vi hadde juleverksted på kvelden. Vi lagde blant annet engler, nisser, julehjerter, kort og dekorerte glass. Med julemusikk og høytlesning av ”Teskjekjerringa på julehandel” fikk vi den deilige julefølelsen i kroppen. Det ble en riktig hyggelig stund. Men selv om vi klarer å få julestemning her for en stund, varer den aldri så lenge. Med en gang vi kommer ut i varmen, så fordufter den. Det vil i tillegg bli veldig rart å feire jul så langt vekke fra min kjære familie. Likevel tror jeg det blir en spennende opplevelse å feire jul her. Det er viktig og ikke glemme hva julen egentlig handler om. Hovedfokuset i julen bør være å vise Guds kjærlighet og omsorg til menneskene vi har rundt oss. Jeg føler jeg kan bidra mye med det her.

 

Vi har blitt profesjonelle volleyball spillere! (Fotograf: Marianne)

Når gjelder "African time" og når må man komme presis? Det spørsmålet stiller vi oss ennå. Etter at vi har kommet for sent et par ganger på CHRISC treningene, hadde vi bestemt oss for å komme på tiden (som er halv fire) denne tirsdagen. Derfor møtte vi sportsglade opp, presis halv fire. Selvfølgelig hadde ingen kommet, så dermed startet vi moroa på egen hånd. Etter en liten stund fikk vi selskap av noen søte, små og fnisete jenter. De synes det var utrolig morsomt å "spille" volleyball, bare de kom nær ballen brast de ut i latter. Etter en stund måtte de gå og vi ble igjen i vårt eget underholdende selskap. Da klokken hadde passert fire, og ikke et eneste menneske hadde kommet, tenkte vi at det var på tide å dra tilbake. Akkurat da vi skulle til å gå kom selvfølgelig noen CHRISC folk slentrende. 10 minutter senere hadde vi blitt en stor gjeng. Dermed fikk vi oss en god runde med fotball. ”African time” er det vanskelig å forstå fult og helt. Det virker som alle kamerunere har en felles forståelse av når man skal komme på tiden og når man kan komme lenge etterpå. Vi må enda jobbe litt med vår tidsforståelse.   

 

På kvelden i dag hadde vi et hyggelig besøk av Peniel. Først øvde vi, og deretter spilte vi kortspill. Øvelsen startet med at Marianne lærte de sangen "Se i nåde til oss" av Bjørn Eidsvåg. Etter en liten stund satt sangen som smurt. Dermed runget det nydelig norsk sang på sitt beste ut i verden, fra vår lille stue i Kamerun. Etter at de ulike sangene hadde blitt repetert hadde vi en koselig stund med kortspill. Det var herlig å være sammen med koret i en annen setting enn sangøvelser. Siden jeg ikke er noe flink til å synge, føler jeg meg noen ganger litt utilpass på korøvelsene. Derfor var det flott å bli bedre kjent med de i en mer naturlig og avslappende setting. Jeg klarte dessuten å forklare dem reglene i Uno på fransk. Reglene er jo ikke så veldig kompliserte, men jeg er litt stolt likevel :)

 

Forresten, jeg har nesten tråkket på en svart mamba!

Det var en gang to uobservante jenter som gikk i sine egne drømmende tanker bak et hushjørne. De måtte ta konsekvensene til følger. Jenta med håret, som et brusende blondt hav, gispet da hun oppdaget at jenten med det brune håret nesten hadde tråkket på en svart slange som kun lå en meter fra henne. Som jenter flest ble de overmannet av panikk. Hjertet slo over en takt og pusten gikk i gisp. Jentene frøs til is. Slangen ålte seg hvesende fram og beit. Snipp, snapp, snute, så var det eventyret ute. Nei da! Heldigvis hadde disse jentene vett nok i skallen til å komme seg unna. Og dermed levde de lykkelige alle sine dager. (Ok, nå overdramatiserte jeg det hele litt. Slangen tror jeg var halvdød og den var ganske liten. Men det var en slange og den var bare en meter unna).

(Skrevet den 12. desmber, men pga internett problemer ikke lagt ut før nå.)

 

Høylesning av julefortelliger. (Fotograf: Marianne)

 



Noen av de ferdige produktene etter juleverkstedet.

Julekonserten på College. Alle i blått er det "grand Choral".



Venting pågår. (Fotograf: Marianne)

Delphine, som lager et nydelige julehjerte.



Dagene som har flydd avgårde..

Med ballonger i håret var vi den “matchende bursdagsfesten".
Theodor, godt fornøyd etter et crazy hopp.
 

Dagene her er alltid travle, fylt opp med spennende utfordringer, uforventede hendelser og interessante møter. Tiden flyr av gårde og plutselig har enda en uke passert. Beklager for den litt for lange pausen siden forrige blogginnlegg, men nå skal jeg prøve å gi en oppsummering over de viktigste hendelsene siden sist.

 På forrige lørdag (24 november) ble vår kjære nabo, Johannes, 40 år. Da var det stor fest her på stasjonen. Han inviterte til pool party, der han oppfordret til kreativt antrekk, dans og razy hopp i vannet. Vi jentene fra Hald stilte opp med ballonger i håret og en fantastisk usynkronisk synkronsvømmedans. Er redd for at vi svelget et helt badekar med vann under oppvisningen. Det var rett og slett umulig å stoppe og le.




Dagen etter stod Marianne og jeg grytidlig opp for å dra med koret vårt, Peniel, til en kirke i utkanten av byen. Kirken lå i et fattig strøk og prekenen var både på fransk og fulani (det meste utbredte stammespråket). Vårt kor var hedersgjestene denne søndagen. Vi kom dansende inn når gudstjenesten startet og stod helt foran i kirken. Vår kjære kordirigent, Jojo, hadde forsikret Marianne og meg om at vi kunne alle sangene som skulle synges, men selvfølgelig var halvparten helt ukjente. Dermed ende vi opp med å synge helt feil tekst og tone på halvparten av sangene. I tillegg var det mange dansebevegelser på disse sangene. Vi hadde ingen sjanse til å henge med på bevegelsene. Så Marianne og jeg danset våre helt egne merkelige danser. Jeg lo så mye, så jeg nesten fikk vondt i magen.

Under gudstjenesten var det en gammel dame med utslitte klær som kom oppover gangen med en mynt, som hun gav til en av prestene. Det var tydelig å se at hun var veldig fattig. For henne var det mye å gi vekk denne mynten. Gavmildheten hennes rørte meg. Da jeg så henne tenkte jeg på historien i bibelen om den fattige damen som gav alt hun hadde. Gud ser til alle de, som gir av hjertet.

Smil til polaroidkameraet :)

Deretter gikk hverdagene av gårde, proppa med arbeidsoppgaver, aktiviteter og morsomme hendelser. På barnehjemmet har vi blant annet tatt polaroidbilder av barna, med kameraet til Marianne. Barna var i ekstase da de ble tatt bilde av. De synes det var fantastisk å få et bilde av seg selv. Alle har tegnet en tegning der bildet av dem henger i midten. Så nå har vi pyntet en av veggene på barnehjemmet med nydelige barnefjes og tegninger.

Ellers fikk jeg på onsdag et uforventet besøk av Peniel hjemme hos oss. Jeg hadde vært hjemme fra koret den dagen for å jobbe med en oppgave. Da jeg åpnet døren på kvelden stod plutselig hele koret og Marianne utenfor. Jeg ble ganske overasket, men vi fikk en hyggelig bønne- og lovsangsstund sammen. Noe slikt hadde aldri skjedd i Norge..
    
På søndag måtte Marianne og jeg igjen tidlig opp for å gå med Peniel til en kirke i Burkina, en bydel som ligger like ved misjonsstasjonen. Før vi dro av gårde rakk vi likevel å ha en deilig ”første søndag i advent” frokost der vi tente lys og sang. Selv om Marianne og jeg var litt skuffet, fordi vi måtte stå opp så tidlig, koste vi oss med en gang vi kom til kirken. Der var det god stemning, mye sang og dans.

Barna løp også  til en nabotopp og lekte..

Senere på dagen bar det av gårde på en søndagsutflukt med barna fra barnehjemmet. Sammen besteg vi Mont Ngaoundéré og hadde en deilig piknik på toppen. Alle barna på barnehjemmet er som en stor og livlig søskenflokk. De tuller og krangler, men tar samtidig alltid godt vare på hverandre. En god del av turen bestod av bratte stigninger, så da hjalp de eldre barna de minste. Da vi endelig nådde toppen, varme og svette, fikk vi belønningen vår i form av en nydelig utsikt og begeistra barn. På toppen var det harmonisk, gøy og nervepirrende på en gang. Harmonisk, fordi naturen var så vakker og det hersket en fredlig ro der. Gøy, fordi barna tullet og lekte leker. Nervepirrende, fordi det var mange barn som tullet og tøyset på en høyde med stup på sidene.. Lederen for turen, Samson, gjorde en god jobb med å holde kontroll på alle barna.

Fantastisk harmonisk på toppen!

I går var det den internasjonale dagen for handikappede. Vi feiret dagen sammen med barna fra døveskolen. Feiringen startet med at folk med ulike handikapper samlet seg på guvunør plassen. Mange høytstående personer i Ngaoundéré var også tilstedet der. Guvunøren holdt en tale og gaver ble utdelt. Opplegget så veldig bra ut, man kunne nesten bli lurt til å tro at myndighetene hjelper sine handikappede innbyggere. Dessverre er det langt fra sannheten. Livssituasjonen til handikappede i Ngaoundéré er ekstremt vanskelig. De blir stigmatisert, får sjelden utdanning og arbeid. Myndighetene gir ingen støtte til dem. Rektoren på døveskolen, Amos, fortalte at de viktige personene er tilstedet mest pga politikk. De deler ut noen gaver denne ene dagen i året og sier noen ord for at folk skal tenke at de er gode og bryr seg. Likevel bidrar kanskje markeringen av de handikappedes dag til at folk blir mer bevist og opplyst om deres urettferdige situasjon.          

Noen av elevene mine fra døveskolen.

Så, det var en liten oppsummering av noen av ukens gjøremål. Håper dere får en fortsatt fin advents tid, fylt av latter og glede! Spre omsorg og kjærlighet til menneskene i deres hverdag. Ta vare på øyeblikkene og kos dere!   

(Skrevet 4. desember)

Mont Ngaoundéré er den høyeste toppen.

Fantastisk utsikt over hele Ngaoundéré!

Det tar på å bestige et fjell..

Alle elevene på døveskolen var på markeringen.