Les jours de semaine

Utrolig mye minnerikt har skjedd siden vi kom tilbake fra Kenya. Hverdagen her er variert og spennende. Den er alltid fyllt med nye opplevelser og oppdagelser.

På lørdag var Marianne og jeg på en ekspedisjon i nabolaget med Simplice. Sammen besteg vi et lite fjell, som ligger bak cartieret bak stasjonen. Her i Kamerun tilbyr en liten tur i nabolaget på spenning og eventyr. Vi hadde nemlig ikke gått mange meterne oppover åssiden før Marianne, som var rett bak meg, satte i et høy skrik. Hun hadde oppdaget en svær, svart og livsfarlig slange kun en og halv meter foran seg. Heldigvis hadde vi en fjellvant og modig gutt med oss (Simplice), som skremte slangen vekk. Etter den episoden gikk jeg likevel resten av turen med litt høyere hjerterytme og med årevåkne øyne. Det var ekkelt å tenke på at jeg hadde gått forbi slangen uten å oppdage den.. Men, men, det gikk bra. Videre på turen måtte vi bane oss vei gjennom kratt av bambusrør og busker. Da vi endelig nådde toppen fikk vi en fantastisk utsikt over Ngaoundéré. Etter at øynene våre var blitt tilfredsstilt av det vakre synet og pusten hadde kommet tilbake på normalt nivå, bestemte Simplice seg for at det var på tide med en ny utfordring. Han dro fram en hodelykt fra sekken og ledet oss ned i en grotte. Kjempegøy å få utfordret seg selv litt i naturen igjen!

På mandag hadde vi med en tegnefilm til barnehjemmet, til barnas store begeistring. Barna klumpet seg sammen foran TVen og stirret intenst på skjermen under hele filmen, og det selv om lyden ikke virket ordentlig..  Da filmen var slutt, kom Alice (en av de eldste jentene) med et stort smil om munnen og spurte om hun kunne male meg i ansiktet. Når en så skjønn jente med skinnende, glade øyne spør om noe, er det helt umulig å si annet enn ja. Dermed ble det en kreativ stund på barnehjemmet med farger, lek og mye latter. Da Alice hadde gjort meg pen og fargerik, stod barna i kø for at jeg skulle male dem i ansiktet.  Så snart løp barna rundt med store smil og fargeklatter i fjeset. Vi ble en skjønn gjeng!

 

 

 

Jeg må forresten dele med dere en av de hendelsene som alltid lyser opp uken min. Det skjer hver gang vi kommer til barnehjemmet (mandager og fredager). Med en gang den blå bilen vår svinger inn på plassen og parkerer, kommer alle barna (som ser oss) løpende mot oss. Å se barna slippe alt de har i hendene for å komme løpende til oss, er et syn som varmer meg helt inn til hjerteroten. Da de endelig når oss får vi mange gode og hjertevarme klemmer fra smilende og glade barn. At barna blir så begeistret og glade når vi kommer rører meg. I starten var de mer tilbakeholdne, men nå møter de oss alltid med klemmer og gledesutrop.

 

 

På tirsdag fikk vi endelig vist gutta på CHRISC at jenter også duger i fotball. Vi fire jentene spilte sammen på et lag, med tre andre gutter. Vi spilte mot to forskjellige lag bestående av 7 gutter. Motstanderlagene trodde de ville rundspille oss, men da hadde de ikke tatt i betraktning at når vi fire jentene spiller sammen slår teamspiriten inn til de grader. Så med masse oppmuntring, optimisme og stå på vilje slapp vi ikke inn et eneste mål. Utover kampen ble motstanderlaget mer og mer aggresive i spillet..  Likevel holdt vi stand. Etter at den første kampen hadde blitt uavgjort, spilte vi med et annet uthvilt lag. Disse vant vi faktisk 4-0 over. Mye av takken skal de tre gutten vi spilte med da, men vi jentene bidro masse i forsvaret. Jeg spilte "selvforsvar" da, som jeg så fint sa det. De fleste guttene her i Ngaoundere har litt nedlatende holdning til kombinasjonen jenter og sport, så derfor var det spesielt deilig at de ikke klarte å vinne over oss.

Da Ingunn og jeg kom til døveskolen på onsdag var alle elevene ute i skolegården for å øve på å marsjere. 11. februar er nemlig Fête de la jeunesse, altså ungdommens dag, og da går alle skoleelevene i tog. Det gjelder å starte øvingen tidlig, slik at rekkene blir rette og marsjeringen i takt. Dette viste seg å være ganske vanskelig for våre døve elever, siden de ikke hører takten. Ingunn som har en lang erfaring med marsjer pga av korps, ilte straks til for å hjelpe. Trommen ble hentet fram (siden de kan føle vibreringen) og Ingunn gestikulerte og mimet, for å få elevene til å gå i takt og holde rekkene rette. Etter mye øving gikk det litt bedre, selv om man langt ifra kan si at de gikk i takt.

Gjennom å være lærer på døveskolen har jeg fått utfordret meg mye. For å undervise bra er det viktig å tenke kreativt og annerledes. Siden vi ikke kan prate sammen har jeg også lært å være mer oppmerksom på kroppsspråket til elevene og meg. Det beste med døveskolen er likevel å være med barna, og gi dem oppmerksomhet og oppmuntring. I samfunnet er de en undertrykt gruppe, så det er utrolig givende å være med på å gi dem selvtillit og tro på seg selv.

På onsdag lærte jeg dem forresten hangman på slutten av skoledagen. Det slo an!! Hele klassen var superengasjerte. Barna reiste seg opp noen ganger for at jeg skulle se bokstaven de viste. Det var kjempegøy å se hvor mye de gledet seg over leken. De eldste elevene på rundt 20 år var også helt med. De gangene de klarte å redde den stakkars karen i galgen, ble det full jubel.

 

 

 

Etter kirkekontoret på torsdag var vi med barnehjemmet på taekwondotrening. Helt siden jeg var liten har jeg ønsket å gå på en form for selvforsvar, og nå som 20 åring i Kamerun, fikk jeg min første time.. Den første halvdelen så vi på at barna trente, men den siste fikk vi et lite privatkurs av Samson, som har svart belte i taekwondo. Det ble mye fnising og latter fra barna rundt oss. Vi så nok ikke så fryktinngytende og profesjonelle ut, med våre klumsete bevegelser og latterutbrudd. Men det var veldig gøy!

Alle barna på barnehjemmet drar på taekwondotrening tre ganger i uken. Det har kanskje en sammenheng med at misjonæren som driver hjemmet er fra Sør-Korea. Jeg tror barna trives veldig godt med det. På treningen mikser man også jenter og gutter. Det tror jeg er bra med hensyn til kvinners situasjon i Kamerun. At jenter trener med gutter, til og med en kampsport, tror jeg gir jentene selvtillit. I tillegg er alle slike små bidrag med på å dytte Kamerun i riktig retning, nemlig til å bli et land der kjønnene er mer likestilt.  

 

Videre i uken har jeg vært på lunsj med vår gamle fransklærer, spilt volleyball i solsteiken, vært med på fotballkamp på barnehjemmet, spist deilig kamerunsk mat hos Bischler på fredag, hatt engelskprøve på døveskolen, vært på spillkveld hos Amos (vår kontaktperson), vært på pizzakveld hos vår inspirerende nabo og idag dro vi på gudstjenste i Foubarka (et gammelt behandlingshjem for spedalske). Så uken har fløyet avgårde. Hver dag er mitt motto å leve i nuet, gripe mulighetene som kommer og alltid ha en ledig hånd til de som trenger det. 

 

Ta vare på øyeblikkene og folk dere har rundt dere. Ha tid til å hjelpe din neste :)