Lek og fest i hverdagen.

Vipps! Så har to uker rast av gårde uten noe bloggskriving fra min side. Dagene løper noen ganger fortere enn det jeg klarer å holde tritt med.. Men det er bare gøy. Ingen kan si at vi kjeder oss her i Kamerun!

Forrige lørdag startet dagen med en seks timers lang fjelltur med Peniel (koret til Marianne og meg). Vi startet turen tidlig på morgenen, for å ikke bli stekt opp av solen. Litt for tidlig etter min mening, så for en gangs skyld fikk jeg god nytte av "african time". Jeg møtte nemlig opp en time for sent.. Heldigvis hadde de ikke begynt å gå. Jeg rakk det akkurat!

I et samfunn hvor man har begrenset tilgang på elektrisitet lever man vanligvis mer etter solen. Da legger man seg som regel når solen går ned, og våkner når solen står opp. De fleste kamerunere starter dermed dagen rundt kl.05.00. Derfor var det kanskje litt lettere for dem å rekke det, enn for en trøtt nordmann som legger seg sent. Jeg bruker i hvert fall det som unnskyldning..

Guttene i koret ledet an på turen, så dermed forvillet vi oss fort vekk fra stien. Det endte med at vi kravlet oppover en bratt fjellside og håpet på at ingen sinte slanger var i nærheten. Da vi endelig kom oss til toppen, etter mye svette og slit, fikk vi en nydelig utsikt. Vi slappet av på toppen med sang, bønn og mat. Herlig! Da jeg satt på fjelltoppen og skuet utover det vakre kamerunske landskapet ble jeg fylt av fred i hjertet. Jeg følte meg liten i sammenligning med den storslagne naturen, men samtidig passet på og elsket av Gud.

Da vi skulle spise lunsj tok alle fram det de hadde tatt med seg og la det i en haug. Maten ble delt på alle. Så dermed fikk vi oss en variert og spennende lunsj bestående av spagetti, kjøtt, grønnsaker, makala, pannekaker, bagetter og nøtter. Ikke verst. Å dele på maten man har, er helt naturlig her. Det synes jeg er positivt både fordi man får spennende og varierte måltider, og fordi de som har glemt mat, eller ikke har mulighet til å ha med, får spise seg gode og mette. Hvis noen har glemt mat i Norge må de gjerne spørre om de kan få smake litt av andre. Noen ganger kan dette være flaut og ubehagelig. Jeg har lyst til å lære av kamerunernes raushet, og ta med litt av den gavmilde holdningen tilbake til Norge.

 

 

På forrige mandag fikk jeg opplevd den store festdagen for ungdom. 11. februar er nemlig ungdommenes dag (Fête de la Jeunesse). Skoleungdom samler seg for å gå i tog og glede seg over livet. I Ngaoundéré samles ungdommen på festplassen for å feire dagen. Barna marsjerer i tog, det blir spilt musikk og man får kjøpt alle slags delikatesser i boder som står på rekke og rad. Toget består av skoleungdom i forskjellige uniformer, bannere, flagg og korps. Mange mennesker møter opp for å se på toget. De viktigste personene får plass på tribunen, der de har god utsikt til toget. Maren og jeg marsjerte med døveskolen i knallgrønne drakter. Vi var to fyrtårn. Ikke bare var vi hvite, men vi gikk tillegg i selvlysende klær! Marianne og Ingunn marsjerte med Centre Socio Menagé (husmorskolen).

Det var gøy å få være med å feire ungdommene og marsjere sammen med døveskolen. Døveskolen marsjerte for første gang i toget i fjor. Da ble folk sjokkert og imponert over at de gikk i toget. Det er viktig at de døve i samfunnet kommer fram og at folk forstår at de er normale. Amos (rektoren på døveskolen) fortalte at samfunnet har blitt mer opplyste og positive til døve etter at skolen ble opprettet. Så det går riktig vei.

 

Maren og meg i selvlysende drakter sammen med noen av elevene våre.

 

Det er viktig å marsjere i takt og holde rekkene...

 

Norske barn på leting etter russekort i 17.mai togene hadde ikke passet inn her.

 

På festplassen.

 

Her marsjerer Marianne og Ingunn med husmorskolen.

 

Elevene på døveskolen, stolte i uniformer.

 

På forrige tirsdag hadde vi en hyggelig middagsstund med vår kjære kokk og vår kjære hushjelp. Da disket vi opp med en skikkelig norsk middag, bestående av bakte poteter, grønnsaksvokk, kjøttdeig og hvitløksbrød. Til dessert fikk de Toro Brownies (hadde spart den pakken i fire måneder..). Det var fint å kunne bytte roller for en dag, og varte dem opp. Vi er utrolig takknemlig for den jobben de gjør for oss. Vi prøver alltid å gi uttrykk for vår takknemlighet, men det var godt å kunne gjøre noe ekstra for dem. Begge to er utrolig varmhjertede mennesker, som vi har blitt veldig glad i. For noen uker siden fikk kokken vår tilbud om fast ansettelse i fire år for en misjonærfamilie. Hvis hun sa ja måtte hun slutte å jobbe hos oss. Selv om vi var triste for å miste henne, var vi glade på hennes vegne. Men det viste seg at hun ikke hadde lyst til å forlate oss. Til Monsieur Erik sa hun at hun ville ”passe på jentene sine”. Det varmet helt inn til hjerterota!

Forresten så har det skjedd noe utrolig spennende siden forrige gang jeg skrev. Jeg har startet som engelsk- og datalærer på Centre Socio Menagé (husmorskolen)! Maren og Marianne har vært lærere der ut januar, men nå har Ingunn og jeg tatt over. Jeg har gruet meg til å starte som lærer der ganske lenge. Da jeg gikk på vgs var engelsk og fransk de fagene jeg likte minst, og på husmorskolen skulle jeg lære bort engelsk på fransk.. Men det viste seg at det ikke var noen grunn til å grue seg. Jeg har undervist to onsdager på rad nå, og det er kjempegøy! Jeg er lærer i den første klassen, som består av ca 15 elever fra 12-19år. De er en fnisete og glad gjeng, som smitter sin positive energi over på læreren. De elsker å synge og danse, så det blir full fest i klassen når jeg lærer bort sanger på engelsk. 

Det er fantastisk og kunne få være med å lære bort et nytt språk til klassen min. Når jeg ser at elevene mine forstår noe nytt får jeg en ubeskrivelig god følelse i kroppen. Å få være med å berike andre med kunnskap er fantastisk! Ansiktene til elevene mine lyser opp når de mestrer nye engelske ord. At jeg er med å bidra til at disse jentene får glitrende øyne, er uvurderlig. Jeg elsker å være lærer! I tillegg er det veldig gøy å bli kalt Madame hele tiden. Gjennom en time er det frasene ”Oui, Madame” og ”Je comprends, Madame”, jeg hører mest :)

På lørdag hadde Club du Musique release av CDen sin. Helt fra høsten av har barna, med Delphine i spissen, jobbet knallhardt for å lage CDen. På lørdag var endelig CDene ute for salg, sammen med en live konsert fra hjerteknuserne på musikk klubben. Det var gøy å se barna kose seg på scenen med sang og dans. Publikum ble veldig begeistra for de flinke sjarmtrollene. Det kom en jevn strøm med dansende folk opp til barna for å putte penger i pannene deres. Vi tok oss også en tur opp. Man vet man har vært lenge i Kamerun når man ikke synes det er unaturlig å danse opp til folk for å trykke penger i pannen deres lengre.. 

På søndag fikk vi besøk av vår kjære lærer (Agnar) og hans venn. Det var veldig hyggelig å se han igjen og ikke minst vise han litt av våre liv i Ngaoundéré. Jeg er stolt av ”byen” vi bor i, folkene vi har blitt kjent med og det vi gjør på jobbene våre. På mandag var Agnar og hans venn (Olav) med oss på barnehjemmet. De hadde med seg fire kvalitets baller, som Olav hadde fått av en snill mann på Intersport i Mandal. Når barna så ballene ble det ellevill jubel og ballek resten av tiden. Spesielt gøy var det med håndballene som hadde god sprett. Alle koste seg, lo og lekte med ballene. Tusen takk Intersportmann! Din gavmildhet ble det satt stor pris på her.    

Blogginnlegget ble skrevet 21.februar, men pga av internettproblemer er ikke innlegget lagt ut før nå..



Lærerstaben i grønne selvlysende drakter.

En av hjerteknuserne på club du musique.