Dagene som har flydd avgårde..

Med ballonger i håret var vi den “matchende bursdagsfesten".
Theodor, godt fornøyd etter et crazy hopp.
 

Dagene her er alltid travle, fylt opp med spennende utfordringer, uforventede hendelser og interessante møter. Tiden flyr av gårde og plutselig har enda en uke passert. Beklager for den litt for lange pausen siden forrige blogginnlegg, men nå skal jeg prøve å gi en oppsummering over de viktigste hendelsene siden sist.

 På forrige lørdag (24 november) ble vår kjære nabo, Johannes, 40 år. Da var det stor fest her på stasjonen. Han inviterte til pool party, der han oppfordret til kreativt antrekk, dans og razy hopp i vannet. Vi jentene fra Hald stilte opp med ballonger i håret og en fantastisk usynkronisk synkronsvømmedans. Er redd for at vi svelget et helt badekar med vann under oppvisningen. Det var rett og slett umulig å stoppe og le.




Dagen etter stod Marianne og jeg grytidlig opp for å dra med koret vårt, Peniel, til en kirke i utkanten av byen. Kirken lå i et fattig strøk og prekenen var både på fransk og fulani (det meste utbredte stammespråket). Vårt kor var hedersgjestene denne søndagen. Vi kom dansende inn når gudstjenesten startet og stod helt foran i kirken. Vår kjære kordirigent, Jojo, hadde forsikret Marianne og meg om at vi kunne alle sangene som skulle synges, men selvfølgelig var halvparten helt ukjente. Dermed ende vi opp med å synge helt feil tekst og tone på halvparten av sangene. I tillegg var det mange dansebevegelser på disse sangene. Vi hadde ingen sjanse til å henge med på bevegelsene. Så Marianne og jeg danset våre helt egne merkelige danser. Jeg lo så mye, så jeg nesten fikk vondt i magen.

Under gudstjenesten var det en gammel dame med utslitte klær som kom oppover gangen med en mynt, som hun gav til en av prestene. Det var tydelig å se at hun var veldig fattig. For henne var det mye å gi vekk denne mynten. Gavmildheten hennes rørte meg. Da jeg så henne tenkte jeg på historien i bibelen om den fattige damen som gav alt hun hadde. Gud ser til alle de, som gir av hjertet.

Smil til polaroidkameraet :)

Deretter gikk hverdagene av gårde, proppa med arbeidsoppgaver, aktiviteter og morsomme hendelser. På barnehjemmet har vi blant annet tatt polaroidbilder av barna, med kameraet til Marianne. Barna var i ekstase da de ble tatt bilde av. De synes det var fantastisk å få et bilde av seg selv. Alle har tegnet en tegning der bildet av dem henger i midten. Så nå har vi pyntet en av veggene på barnehjemmet med nydelige barnefjes og tegninger.

Ellers fikk jeg på onsdag et uforventet besøk av Peniel hjemme hos oss. Jeg hadde vært hjemme fra koret den dagen for å jobbe med en oppgave. Da jeg åpnet døren på kvelden stod plutselig hele koret og Marianne utenfor. Jeg ble ganske overasket, men vi fikk en hyggelig bønne- og lovsangsstund sammen. Noe slikt hadde aldri skjedd i Norge..
    
På søndag måtte Marianne og jeg igjen tidlig opp for å gå med Peniel til en kirke i Burkina, en bydel som ligger like ved misjonsstasjonen. Før vi dro av gårde rakk vi likevel å ha en deilig ”første søndag i advent” frokost der vi tente lys og sang. Selv om Marianne og jeg var litt skuffet, fordi vi måtte stå opp så tidlig, koste vi oss med en gang vi kom til kirken. Der var det god stemning, mye sang og dans.

Barna løp også  til en nabotopp og lekte..

Senere på dagen bar det av gårde på en søndagsutflukt med barna fra barnehjemmet. Sammen besteg vi Mont Ngaoundéré og hadde en deilig piknik på toppen. Alle barna på barnehjemmet er som en stor og livlig søskenflokk. De tuller og krangler, men tar samtidig alltid godt vare på hverandre. En god del av turen bestod av bratte stigninger, så da hjalp de eldre barna de minste. Da vi endelig nådde toppen, varme og svette, fikk vi belønningen vår i form av en nydelig utsikt og begeistra barn. På toppen var det harmonisk, gøy og nervepirrende på en gang. Harmonisk, fordi naturen var så vakker og det hersket en fredlig ro der. Gøy, fordi barna tullet og lekte leker. Nervepirrende, fordi det var mange barn som tullet og tøyset på en høyde med stup på sidene.. Lederen for turen, Samson, gjorde en god jobb med å holde kontroll på alle barna.

Fantastisk harmonisk på toppen!

I går var det den internasjonale dagen for handikappede. Vi feiret dagen sammen med barna fra døveskolen. Feiringen startet med at folk med ulike handikapper samlet seg på guvunør plassen. Mange høytstående personer i Ngaoundéré var også tilstedet der. Guvunøren holdt en tale og gaver ble utdelt. Opplegget så veldig bra ut, man kunne nesten bli lurt til å tro at myndighetene hjelper sine handikappede innbyggere. Dessverre er det langt fra sannheten. Livssituasjonen til handikappede i Ngaoundéré er ekstremt vanskelig. De blir stigmatisert, får sjelden utdanning og arbeid. Myndighetene gir ingen støtte til dem. Rektoren på døveskolen, Amos, fortalte at de viktige personene er tilstedet mest pga politikk. De deler ut noen gaver denne ene dagen i året og sier noen ord for at folk skal tenke at de er gode og bryr seg. Likevel bidrar kanskje markeringen av de handikappedes dag til at folk blir mer bevist og opplyst om deres urettferdige situasjon.          

Noen av elevene mine fra døveskolen.

Så, det var en liten oppsummering av noen av ukens gjøremål. Håper dere får en fortsatt fin advents tid, fylt av latter og glede! Spre omsorg og kjærlighet til menneskene i deres hverdag. Ta vare på øyeblikkene og kos dere!   

(Skrevet 4. desember)

Mont Ngaoundéré er den høyeste toppen.

Fantastisk utsikt over hele Ngaoundéré!

Det tar på å bestige et fjell..

Alle elevene på døveskolen var på markeringen.